Velkommen til vår hjemmeside

Sidene er oppjustert 2. februar 2026

Nye sider - Nye sider - Nye sider - Nye sider

Fra den 27. januar er jeg visst helt utestengt fra Facebook.

Facebooksidene mine er hacket, og jeg fikk derfor fjernet det meste av innholdet og bildene fra denne siden. Nytt stoff og nye bilder vil derfor bli lagt ut her på hjemmesiden etter hvert.  

Meta Chat's Al er ikke min profil. Men jeg ser at det nå er opprettet enda en profil i mitt navn og med mitt profilbilde. Den siden er for en innsamlingsaksjon i India, nærmere bestemt til delstaten Kerala. Jeg har overhodet ikke noe med disse donasjonene å gjøre.

Det at noen stjeler andres profil på Facebook trodde jeg var ulovlig, og da jeg varslet Meta om en falsk profil i mitt navn fikk jeg dette forunderlige svaret:  

Vi har ikke fjernet profilen. Vi bruker de samme standardene til å gå gjennom alle rapporter for å holde gjennomgangsprosessen så rettferdig som mulig.

Vi har tatt en titt og funnet ut at profilen ikke bryter standardene våre.

Vi forstår at dette kan være opprørende, så vi anbefaler at du utforsker de tilgjengelige alternativene, slik at du kan kontrollere det du ser.

Hvis du vil at vi skal gå gjennom noe spesifikt i en profil, må du sørge for å rapportere innholdet (f.eks. et bilde), ikke hele profilen.

Du kan også be om en gjennomgang innen 180 dager hvis du er uenig i avgjørelsen om å ikke fjerne dette.

Samtidig har Facebook/Meta stengt sidene mine med "Oddvars bøker" og "Krigsseilernes ettermæle". 

Ta deg tid til å reflektere litt...

For nær den Eviges trone

En prest som ikke akkurat var kjent for å har for mye av den kjærligheten som ikke tenker noe vondt om sin neste, var en gang sammen med den kjente sjelevinneren Georg Whitefield. De samtale om en rekke ting som var aktuelle i tiden, og presten uttalte seg nokså negativt og mistroisk om John Wesley og hans tilhengere. Ja, han gikk til slutt så langt at han uttrykte stor tvil om Wesley virkelig bli frelst til slutt.

"Tror de virkelig, sa han henvendt til Whitefield, at vi skal få se John Wesley i himmelen?"

"Nei, det tror jeg nok ikke! Svarte Whitefield. Jeg frykter nemlig for at vi ikke kan det, for han vil være så nær den Eviges trone, og vi så langt borte fra den at vi vanskelig vil kunne få et glimt av ham!"

Presten rødmet og tidde. Det var slett ikke et slikt svar han hadde tenkt seg.

Vi har så altfor lett for å plassere våre medmennesker i båser, og derfra dømmer vi dem etter våre egne oppfatninger. Når det gjelder den himmelske befolkningen, så har vi også våre egne oppfatninger om hvem som skal slippes inn og hvem som skal stenges utefra borgerskapet i de evige boliger.

Kanskje du nettopp i dag skulle bruke noe av tiden din til å legge fram for Gud i bønn, de menneskene som du fradømmer et himmelsk statsborgerskap? En oppriktig bønn er en mektig kraft, som skaper forandring. Men husk samtidig å ransake ditt eget liv i forhold til ordet i Ef. 10:12: "Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller." (Oddvar Schjølberg)

Nåden på korset

På vei til Krakow gjorde vi en stopp i Toruń. Den sjarmerende middelalderbyen mellom Warszawa og Gdansk lå og døste i den varme vårsolen ved elven Wisla. Det er en gammel by og det er unektelig en spesiell atmosfære som preger de trange brosteins-lagte gatene i gamlebyen

En har sagt at når du vandrer her så kan du formelig høre historiens vingeslag, for byen er som et kulturelt leksikon. Og det var her han vokste opp, astronomen Nikolaus Kopernikus.

Han kunne oppvise litt av en CV, for han var astronom, mate-matiker, jurist, økonom, strateg, lege, poet, astrolog, guvernør, administrator og soldat – for å nevne noe. Men mest kjent er han nok for å ha utformet den moderne formuleringen av det verdensbilde, hvor jorden og de andre planetene roterer rundt solen.

Dette var i 1539, og en slik påstand vakte både oppmerksomhet og kritikk fra både leg og lærd. Han ble hånet og spottet, og fikk - som vi sier på godt norsk – sitt pass ettertrykkelig påskrevet Men ettertiden regner Kopernikus som solsystemets oppdager. Han var et eksempel på et menneske som tenkte selvstendig og ikke var redd for å gå imot allmenn overbevisning for å spre ny kunnskap. Og midt oppi alt dette beholdt han både sin ydmykhet og bevarte sin kristne tro.

I Jakob 4.6 leser vi at Gud gir den ydmyke nåde. Da spiller det ingen rolle hva mennesker synes og mener om oss. Den overmodige eller selvkloke får Gud til motstander.

På Kopernikus' gravsten er det innhogd på latin: Jeg begjærer ikke den nåde som ble Paulus til del, heller ikke den tilgivelse Peter fant. Men jeg ber ydmykt at jeg må få den nåde som du skjenket røveren på korset.

De to røverne på korset var skyldige for sine forbrytelser. Den ene døde i sin synd, mens den andre døde i syndenes forlatelse fra sin synd.. Begge hadde i utgangspunktet et valg. Bare en den ene benyttet det. I dag gjelder det deg og meg. Se til at vi velger riktig.

Bildet: «Astronomen Kopernikus: Samtale med Gud», oljemaleri,  Det jagellonske universitetsmuseum, Kraków. Malt av kunstneren Jan Matejko.    

Aron fra Sandom

En av mine gode venner – Eugeniusz Richard Kuran - fortalte meg, i en samtale vi hadde, denne tankevekkende historien fra sin barndom i Warszawa:

Det var tid for vinterforsyning av frukt og grønnsaker. Grøden var høstet og var på sitt billigste. Folk gjorde sine innkjøp for vinteren, og markedsplassen i Warszawa var full av tilreisende bønder fra ulike distrikter, kjøpmenn og husmødre. Men den største omsetning av frukt og grønnsaker foregikk ved elvebredden. Produsentene kom fra Sandomdistriktet som var velkjent bl.a. for sine epler i toppklasse. Handelsmennene kom med store elveprammer. Enkelte dager kunne det ligge opptil 90 prammer med frukt og vente på kjøpelystne kunder.

Det var ikke bare kjøpmenn og husmødre som ville sikre seg varer til vinterforsyning, men også andre som ikke var innstilt på å betale for dem. Jeg var med i en gjeng som hadde planlagt å tilegne oss en del av markens grøde, i en slags form for epleslang. Vi møtte opp på brygga med vårt spesialutstyr, en lang kjepp med et par spiker i enden. Den kunne vi slå inn i eplehaugen og dra til oss eplene. Når det var gjort, tok vi frukten og forsvant før vaktmannen fikk summet seg og grepet synderne.

Vår plan var enkel og effektiv. Som regel var vi 4-5 stykker som slo spikerkjeppen i eplehaugen. Når vi var så mange som løp i alle retninger, kunne vaktmannen ikke springe etter oss.

En formiddag var vi ved elva og ventet på en anledning til å forsyne oss av godsakene. Ved jernbanebroen så vi flere prammer som nærmet seg. Hele gjengen pluss en del husmødre og skuelystne stod og ventet på nye prammer med varer. En pram nærmet seg vår del av brygga. I den var det to båtfolk og tre jøder. Etter klærne å dømme så vi at det var "Chassider" - strengt religiøse jøder. To av dem var ungdommer, den tredje var en gammel mann på ca. 70 år - Aron fra Sandom.

Mens prammen ble fortøyd, og vi gjorde oss klare til å gjøre innhugg i eplehøsten, reiste den gamle jøden seg, grep en stor kurv med epler og tok et langt skritt inn på kaia. Før jeg forstod hva han hadde i sinne, stod Aron rett foran meg og med et smil ba han oss å forsyne oss. Så overrasket har jeg vel aldri blitt verken før eller siden i mitt liv!

Her kom vi utstyrt med spikerkjepper for å stjele, og hva skjer? Vi blir møtt av en som tilbyr oss all den frukt vi har lyst på, og attpåtil gjør det med et smil!

Aldri vil jeg få greie på om Aron var verdens snilleste menneske som ønsket å gi oss all den frukt vi ville ha, eller var han kanskje verdens klokeste psykolog? Aron fra Sandom var nærmest en institusjon som alle respekterte. Han brukte aldri noen vaktmann. Det som sitter i min hukommelse, var hans blikk. Han så rett på deg, og samtidig inn i deg, med et sterkt, men samtidig mildt blikk. En fikk umiddelbart en tanke om en høyere visdom.

Den første gangen Aron kom til Warszawa, var jeg 12 år, dvs. i 1936, og jeg husker ham fram til krigens utbrudd i 1939. Jeg vet ikke noe om hans videre skjebne, men vi kjenner alle til de vanskeligheter jødene møtte under 2. verdenskrig i Europa.

Alle de menneskene som tok del i vårt lands 800-årige utvikling, er borte for godt. Det er noe som mangler, Vi har blitt fattigere. Jeg har ofte tenkt på hvordan dette kan ha vært mulig i hjertet av det kristne Europa. Kanskje er vi ikke så kristne som vi fremstiller oss? Kanskje er det bare et ferniss som dekker en samling egenskaper som vi så gjerne tilskriver folk fra andre kulturer, sier Eugeniusz Richard, og lar spørsmålet forbli ubesvart. Og vi lar spørsmålet være åpent for litt mer refleksjon denne dagen....

Noen mennesker mister aldri sin skjønnhet, de flytter den bare fra ansiktet til hjertet.

Det virkelige betydningsfulle er ikke det som hender med oss – men det som hender i oss! 

Bildet er malt av Fritz Thaulow

Mennesker i livets billedvev...

En hellig stund i nazistenes tukthus

Leif Rudjord fra Farsund var bare 18 år gammel da han den 18. mars 1944 ble angitt, og arrestert av Gestapo, og det skulle gå over et år før han var tilbake i hjembyen igjen. Reddet av de hvite bussene.

Etter arrestasjonen skulle han stå ansikt til ansikt med ondskapens lakeier, som personifiserte nazismens sanne ansikt. Ikke minst under de skjerpede forhørene i "Torturens høyborg" – Arkivet i Kristiansand, før han ble videresendt via Grini og Akershus. Her møtte han fengselspresten Dagfinn Hauge, og Leif sier det slik:

- Fengselspresten Dagfinn Hauge var en mann som betydde mye for oss, og jeg husker godt at jeg hadde en lang samtale med ham da jeg satt på Akershus. Han gjorde en flott innsats for oss som var berøvet friheten, men han måtte jo ha en ørfin balansegang, slik at han ikke havnet i fengselet selv. For min del ble jeg dømt til åtte år i tysk tukthus, og ikke lenge etter sendt med fangeskipet Monte Rosa til Tyskland.

Det var bitende kaldt, og den tynne fangedrakten og trekloggene uten sokker var ikke stort å møte den nordtyske vinteren med, men fra nå av var jeg innrullert ved tukthuset Dreibergen-Bützow og ble plassert i en celle sammen med to andre nordmenn. Begge skulle sone en dom for smugling. Det var kjekke karer, og vi hadde det veldig greit oss i mellom. Flere av de norske som var dødsdømt i Tyskland satt også i dette tukthuset.

For 18-årige Leif Rudjord ble det en jul han aldri kunne glemme. Julestemningen i tukthuset var på nullpunktet. De norske krigsfangene hadde nok å tenke på; hardt slavearbeide – et par brødleiver, kaffe som mer liknet vann enn kaffe – loppe og lusebitt – kulden – sulten – diareen – døden – hjemlengselen og usikkerheten.

Vokteren var ikke som de andre

- Vi måtte jobbe også på julaften, men vi fikk slutte litt tidligere. I tukthuset hadde de forsøkt å skape litt julestemning, mest for at det ikke skulle bli for stusselig for fangevokterne. Derfor ble det spilt julemusikk fra høyttalerne.

Vi tilbrakte julaften inne på cellen vår, med brødskiver og en kopp surrogatkaffe. Men litt etter kom fangevokteren inn med et lite stykke leverpostei og en ekstra klatt med smør. Dermed hadde vi fått "julemiddagen" vår. Det var ikke så lett å komme i noen julestemning under de rådende forhold.

Men plutselig gikk døra opp og en av de eldre vokterne kom inn med en Bibel i handa. Forunderlig nok så var det min egen Bibel han kom med. Den som jeg hadde fått til konfirmasjonen hjemme i Farsund, og som mor hadde stappet ned i bagasjen min da jeg ble arrestert. Men den ble straks konfiskert av nazistene.

Nå dukket den altså opp i cellen vår. Det ble litt underlig stemning, og da vi fikk summet oss litt spurte jeg de to andre om det var i orden at jeg leste juleevangeliet. Dette synes de var helt greit.

Og det ble en hellig stund for oss, der vi hjelpeløse satt i et tysk tukthus, mens familiene våre hjemme var samlet til julefeiring.

Juleevangeliet lot seg ikke stoppe av piggtråd

Tårene rant ned av skjeggete kinn, og følelsene fikk fritt utløp, mens ordene om Ham, som blev født til å sette alle folkeslag fri, lød sammen med løftet fra Jesus Kristus, at han ville være med sine barn alle dager inntil verdens ende. Det ble en underlig, fredfull stemning i cellen den kvelden. Vi følte Guds nærhet og var omsluttet av hans kjærlighet.

Vår sorg over situasjonen kunne slukkes med ordene fra Betlehem: "Frykt ikke; for se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal være for hele folket. For i dag er dere en frelser født i Davids by; han er Kristus, Herren!"

Den himmelske kraften som kom til jorden ved Jesu fødsel i stallen, ga meg styrke til å komme gjennom fangeoppholdet. Guds kraft lot seg ikke stanse av piggtråd og låste fengselsdører.

Vokteren hadde funnet Bibelen min på lageret og "tyvlånt" den. Det var spesielt fordi han med denne handlingen viste meg, at det var ikke alle tyskere som var nazister – det fantes også et annet Tyskland. Han gjorde tross alt dette med fare for sitt eget liv. Før han hentet den igjen rakk jeg å skrive ned: "Julen 1944 sitter jeg her i Dreibergen-Bützow."

Senere hentet vokteren Bibelen, og jeg så ikke noe mer til den før jeg kom tilbake til Norge. Siden har den fulgt meg resten av livet og vært min ledestjerne, sier Leif og viser oss Bibelen.

Krigsfanger ved avslutningen av andre verdenskrig (Illustrasjonsfoto)

Julen han aldri glemmer.

Min gode venn – den danske orlogspresten Martin Corfix og jeg hadde mange sammenfallende interesser i forbindelse med dokumentasjon rundt hendelser under andre verdenskrig. Vi utvekslet mye stoff og artikler med hverandre. Ved juletider et år sendte han meg en tankevekkende artikkel han hadde skrevet med tittelen Julen han aldri glemmer. Her kan du lese den:

- En fortelling, som jeg hver jul vender tilbake til, er, hvordan den danske krigsfangesekretæren, teologen Christian Christiansen, 1945 holdt jul med tyske krigsfanger i en russisk krigsfangeleir ved Krasnagorsk.

Christiansen var fra 1942 til krigens avslutning representant for KFUMs Verdensforbund og reiste rundt i Tyskland for å besøke allierte krigsfanger. Ved krigsavslutningen befant han seg i Berlin, hvor han blev befridd av russerne. Repatrieringen gikk via Moskva for å komme til København.

Men det, som bare var en formalitet, ble til et års fangenskap i Stalins Sovjetrepublikk. Urettmessig beskyldt for å ha samarbeidet med Gestapo, samt å stå i ledtog med den engelske etterretningstjeneste.(!)

Ved juletid 1945 ble Christiansen overflyttet fra Butyrka-Fengslet i Moskva til en krigsfangeleir i Krasnagorsk.

Jeg møtte Christian Christiansen og hans fortelling i 1989, da jeg var tilknyttet forskningsprosjektet "Kirken under besettelsen" ved Odense Universitet. Vi var kommet hjem til vårt hotell etter middag i bispegården hos biskop Vincent Lind, og nettopp denne aften skjedde det for alle helt utenkelige - Berlinmuren falt - det var den 9. november, og det, vi var vitne til på tysk fjernsyn, var på mange måler også avslutningen på alt det, som Christian Christiansen hadde vært igjennom i Tyskland og Sovjetunionen. Christian Christiansen døde i 2001, men her er noe av det han opplevde:

Julestemningen i leiren var på nullpunktet. De tyske krigsfanger hadde nok å tenke på; hardt slavearbeide – kålsuppe, som mer liknet vann enn suppe – loppe og lusebitt – kulden – sulten – diareen – døden – hjemlengselen og usikkerheten.

Den siste uken før jul samlet Christiansen og hans svenske medfange, journalisten Edward av Sandeberg, forråd av deres sparsomme brødrasjon: Juleaften ville de være mette. Deretter "organiserte" Edward en liten grankvist og Christiansen fikk fatt på et par stumper stearinlys, som han hadde sett sitt snitt til å rappe på et av kontorene. Som kronen på juleforberedelsene lykkes det Sandeberg å bytte et par strømper for en liten skål havregrøt, med en av de russiske vaktene.

Christiansens Bibel og salmebok hadde russerne konfiskert, men et par av de tyske krigsfangene hadde gjemt deres felttestamenter.

Disse to Nye Testamentene gikk fra hånd til hånd i barakken. Alle ville i deres elendighet lese de trøstende ord, derfor ble der satt en halv time av til hver, for at alle fangerne skulle få mulighet. Også Christiansen og Sandeberg fikk laget en avskrift av juleevangeliet.

Juleaften opprant, de to små lysestumpene ble tent og plassert på grangrenen. Den organiserte havregrøt ble smurt på de gjemte brødrasjonene. Lysene varmet og lyste opp i den store fangebrakken. Rundt omkring satt de tause krigsfangene i sine slitte og istykkerrevne uniformer. Alles oppmerksomhet var rettet mod de to små lys på grankvisten, som strålte i det mørke lokalet.

Da de to skandinavene begynte å lese juleevangeliet høyt for hverandre, ble det for mye for de ulykkelige krigsfangene – tårene rant ned av deres skjeggete kinn, og følelsene fikk fritt utløp. De fleste var veteraner fra Stalingrad, hvor de hadde overlevd de frykteligste ting. Stalingrad hadde de mestret, men å være vitne til, at to menn satt rundt en funklende grankvist, mens ordene om Ham, som blev født til at sette alle folkeslag fri, lød, - det var ikke til å bære.

Minnene om julen der hjemme og det juleevangelium, som de også hadde hørt i samvær med sine familier, trengte seg på. Deres håpløse situasjon fløt sammen med disse minnene, og gråten kunne ikke holdes tilbake.

Christiansen og Sandeberg var selv tynget av gråt. De var urettmessig holdt tilbake av russerne.

Påvirket av stemningen i barakken gikk de ut i den stjernefylte vinternatten, hvor de langs piggtrådsgjerdet i taushet lot deres tanker gå over det snødekkede landskapet i Krasnagorsk til familiene hjemme i Danmark og Sverige, men også med det løfte fra Jesus Kristus, at han ville være med sin menighet alle dage inntil verdens ende.

Christiansen hadde siden 1942 hatt å gjøre med mange allierte krigsfanger, og han var vant til å oppleve krigsfanger, som gråt eller var redde.

Men den juleaften i Russland opplevde han en julesorg så stor, som kun kunne slukkes med ordene fra Betlehem: "Frykt ikke; for se, jeg forkynner jer en stor glede, som skal være for hele folket. For i dag er dere en frelser født i Davids by; han er Kristus, Herren!" 

Av orlogsprest Martin Corfix 

En underlig julefeiring

Julaften kan jo feires på ulike måter, og i dag har jeg lyst til å videreformidle Anne Strømsrud julaften ute i den Paraguayiske jungelen.

Anna Strømsrud døde for npen år siden, men hennes livsverk lever videre i beste velgående. Under et besøk i den lille hytta hennes i "Sopelimskroken" på Løten fortalte hun meg nettopp om denne på mange måter annerledes julaften.

Den første tiden var Anna henvist til noen få kvadratmeter hvor hun kunne få lov til å slå opp et let og parkere bilen. Utenfor området fikk hun ikke lov til å evangelisere.

Det er julaften. Året er 1982, og ute i jungelen i Paraguay, nærmere bestemt i Curuguaty sitter den norske misjonæren Anna Pauline Strømsrud. Alene – bare omgitt av indianere som egentlig ikke vil ha noe med henne å gjøre. Tvert i mot. De er skeptiske, og synes at hun er en merkelig kvinne. Noe slikt hadde de aldri opplevd tidligere. Her hadde hun bodd i et telt i nærmere seks måneder. Hun hadde et brennende ønske: Å fortelle indianerne om Jesus. Men indianerne ønsket ikke å høre et slikt budskap.

Tankene gikk tilbake til Norge og julefeiringen der hjemme, og det var ikke fritt for annet enn at en liten tåre banet seg vei nedover kinnet. Men det var hundrevis av mil hjem til det vinterlige Norge, og Anna som hadde vært ute en vinternatt før lot ikke mismotet få innpass. Nei – i stedet stellet hun til julefest for indianerne, hentet fram trekkspillet, og snart lød de norske julesangene ut i jungelnatten.

Over den lille misjonæren hvelvet tropenattens stjernehimmel seg. Stjernene tittet ned på den unge frøken Strømsrud, og hun tittet tilbake på stjernene. De samme stjernene som hadde lyst opp himmelen over Betlehemsmarkene, den gang da hennes Mester og Herre ble født i fattige kår.

Nå blinket stjernene fortsatt og sendte en håpets hilsen fra ham som er alles Far. Med dette som sceneteppe, skjer det noe merkelig der ute i jungelen.

Plutselig oppdaget Anna at barna i landsbyen kom tassende på bare føtter, sto først litt på avstand og studerte damen med det merkelige instrumentet. Men snart lo de og trampet takten. Selv om de ikke forsto noe av det Anna sang så var dette noe nytt og spennende.

Ikke lenge etter kom de voksne, og tittet like nysgjerrige på damen som "tryllet" de vakreste toner ut av trekkspillet. I dette øyeblikket skjedde det noe fantastisk i åndens verden. Isfronten begynte å smelte, og evangeliets frø ble sådd ut.

Dette var den aller beste julegaven Anna Strømsrud noensinne hadde fått. Denne julekvelden markerte det store gjennombruddet i Curuguatyprovinsen. Snart kunne hun gå i gang med det første store prosjektet – byggingen av en barneskole for 450 skoleelever. Etter hvert skulle det utvikle seg til både ungdomsskole og Paraguays første videregående skole for indianere.

I dag har skolen 150 elever. I løpet av de godt og vel 40 årene som nå har gått, så har Anna Strømsrud reist ikke mindre enn 5 kirker, flere skoler, helsestuer og Indianerhospitaler.

Det er da heller ikke uten grunn at hun har fått hedersbetegnelsen "Indianernes mor".

Fra boka "Med sykkel og moped i Paraguays jungel." (Oddvar Schjølberg)

Anna fikk - sammen med flere andre misjonærer - hendene fulle med mange forskjellige oppgaver. Her er de ute med en "rullende helseklinikk". Etter hvert bygde de opp flere helseklinikker og et eget indianerhospital.

Ungjenta fra Løten var vant med hardt arbeid, og her er hun i farta med å kjøre materiell til den nye skolebygningen.

Nå kan du lese et par utdrag fra Norman Bendix Johannesens historie. 

Kanal 10 satt søndag 26. oktober søkelys på den dramatiske historien om en av de norske sjøfolka som seilte ute under hele krigen. 16-åringen Norman Bendix Johannesen fra Kristiansand. Da han tok farvel med mor og far og seilte ut en vårdag i 1939 ante han ikke noe om hva han gikk i møte. For ham var det viktigst å komme seg ut til sjøs og få oppleve spennende ting ute i den store verden.

Samtidig var det også et forsøk på å komme seg vekk fra barnetroen. «Bibelbeltet» var blitt i trangeste laget for han hjemme på Kuholmen i Breiviga.

Klikk deg inn  og les mer på bolken Mine bøker. Og deretter på "En krigsseilers kamp".

https://www.oddvar-schjolberg.com/en-krigsseilers-kamp/

Dagens tankekorn...

Kjærligheten overvinner

Han ble tildelt Nobels Fredspris i 1964. Fire år senere falt han for en morders kule i Memphis, USA og nyheten om hans død rystet verden. Baptistpresten Martin Luther King praktiserte nestekjærligheten og kjempet mot rasefordommene etter ikkevoldsprinsippet. Han fortalte sine fargede venner at ved å gjengjelde hat med hat, gjorde man bare hatet sterkere.

Martin Luther King levde sitt liv etter følgende motto: "Det er bare kjærligheten som kan forvandle en fiende til en venn." Og han ga sitt liv for den saken han kjempet for og som han trodde på.

Over 30 år senere er vi sammen med en skoleklasse på besøk i Auschwitz. Før avreisen hadde ungdommene vært en tur på Sola-stranda ved Stavanger. Her samler de rusten piggtråd. Denne har ligget fra den tiden da nazistene okkuperte landet vårt. Nå blir den bundet om til en krans.

Denne tar de med seg ned til konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen.

Her blir den rustne piggtrådkransen hentet fram og lagt ned ved skyteveggen hvor nazistene henrettet sine fanger. Så går ungdommene fram – en etter en – og fester en rød rose i kransen.

Ser du for deg den store kontrasten? En rusten piggtrådkrans blir forvandlet til et blomsterflor av røde roser.

Som et symbol på at det onde må overvinnes ved kjærlighet. Du og jeg kan få være med å skape en forandring for andre mennesker. Roser finnes i mange varianter – som for eksempel Et smil – et vennlig ord, eller kanskje en telefonsamtale til en medvandrer som trenger en oppmuntring på veien.

Skal du og jeg dele ut noen "roser" i dag?

Del hvis du har lyst.

Nyheter

Boka om Enok Eikins dramatiske liv er nå på markedet, og er i salg fra forlaget og bokhandlere over hele landet. Klikk deg inn på "Mine bøker". Der vil du finne mye mer info og bilder fra boka.

Er ganske så maritimt miljø på det nye bostedet ved Haugesjøen Brygge

Antall besøkende:

Kontakt:

5523 Haugesund
oddvar.rojales@gmail.com
(+47) 4165 2265