Utenfor porten

Wanda, som den gang het Hjort, møtte den tidligere konsentrasjonsleirfangen Bjørn Hjort i Tyskland under krigen. Bjørn Heger og Wanda giftet seg i sjømannskirken i Hamburg høsten 1945. Etter frigjøringen arbeidet Wanda som repatrieringsoffiser med britisk løytnants grad for de allierte styrker i Hamburg; tusenvis av mennesker var i drift ved krigens opphør i Europa og måtte hjelpes hjem. I Norge arbeidet hun en tid ved Repatrieringskontoret i Oslo og som kurator i Nasjonalhjelpen for krigens ofre frem til sommeren 1947. Bjørn Heger fullførte medisinstudiet og begynte å praktisere som lege. 

Bussene underveis fra Tyskland 

Birgit Krasnick Fishermann ble hentet ut av Theresienstadt våren 1945 

Bussene har ankommet Danmark 

Fangene forteller selv om redningen

Nå foreligger boka om redningsaksjonen med de hvite bussene. Her møter vi flere av de norske fangene som ble reddet ut fra Hitlers konsentrasjonsleirer, fengsler og tukthus. Men vi møter også flere av de som var med på selve redningsaksjonen, de som dro ut i krigssonen for å redde fangene. Wanda Heger forteller om hvordan man skaffet oversikt over hvor fangene var, mens Niels Christian Ditleff, den norske sendemannen i Stockholm, jobbet målbevisst for frigivelse, tross motstand fra ulike hold. De to norske sjømannsprestene i Hamburg gjorde en strålende innsats sammen med den tyske damen - Hiltgunt Zassenhaus. En annen dame som også gjorde en uvurderlig innsats, er den tyske sykepleieren "Schwester Gerda" - Gerda Schroeder - som tjenestegjorde i konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Med fare for å bli avslørt klarte hun å kopiere leirens arkiv over fangene, noe som var til stor hjelp for den senere redningsaksjonen. Boka er rikt illustrert med bilder som nå er frigitt fra forskjellige arkiver. Noe stort var tydeligvis i gjære 

En av de som kom med bussene fra Theresienstadt er Birgit Krasnick Fischer-mann. Vi har besøkt henne hjemme i København for å få hennes versjon av redningen:– Utover året 1945 ble leiren mer og mer preget av kaotiske tilstander. Det var tydelig at Hitlers drømmerike, med kun en utvalgt arisk befolkning, begynte å gå i oppløsning. Soldatene og offiserene som ledet Theresienstadt bar tydelig preg av usikkerhet. Jeg tror også en del av dem forsto at de ville få store problemer den dagen slaget var tapt. Flere av dem hadde utført grufulle handlinger mot fangen. Dette ville bli brukt mot dem når de skulle stilles for retten. Samtidig begynte det å svirre rykter om at de danske jødene skulle hentes tilbake til Danmark. Men ingen trodde det ville skje med det første. Det hadde for lengst gått opp for fangene i leiren at hele opplegget med Theresienstadt var et bedrag fra ende til annen, iscenesatt av nazistene. Men en dag kom far og hentet meg. Jeg glemmer det aldri. Han hadde den lille blå hatten (kipaen) på hodet. Den pleide han alltid å ha på seg når han skulle på gudstjeneste i synagogen hjemme i København. Da vi kom til Theresienstadt sa han: "Jeg skal ikke ta denne hatten på igjen før den dagen vi skal hjem herfra." Nå var hatten på – og noe stort var tydeligvis i gjære. Det var den 13. april 1945. De første svenske bussene hadde ankommet Theresienstadt. Vi skulle hentes tilbake til Danmark, men noen papirer måtte godkjennes av Riksstattholderen i Praha først. I mellomtiden ble vi samlet i et stort lokale med beskjed om å vente på nærmere ordre. Jeg var livredd for at noe vondt ville hende med oss. Jeg skalv av redsel. Hele natten kastet jeg opp og hadde forferdelig vondt i magen. Ventetiden ble forunderlig lang for en seksåring. To dager senere ble det gitt klarsignal. De første bussene beveget seg nordover mot Danmark. Om bord i bussene var henrykte jøder som endelig øynet slutten på fangetilværelsen. Jeg glemmer ikke øyeblikket da vi endelig fikk komme inn i en av bussene, og kunne kjøre vekk fra denne forferdelige leiren som hadde tatt 18 måneder av våre liv... Et lite utdrag fra boka:

Lappen i røret Wanda fortsatte utrettelig med sine besøk hver fredag. Etter hvert bygde hun og de andre i Gross Kreutz opp et enestående kartotek over navn, fangenummer og i hvilke tukthus, fengsler eller konsentrasjonsleirer de norske var plassert i. Fangene fikk skrive brev hjem en gang per måned. Brevene til og fra Norge ble sendt via Gross Kreutz. På den måten fikk de tak i flere fangenummer og hele tiden ble kartoteket utvidet. Wanda ble gjenkjent av vaktene i Sachsenhausen. De så på henne som ganske ufarlig, og det endte med at hun ble sluppet inn gjennom porten, og fikk levere pakkene direkte i pakkemottakelsen. Her jobbet blant annet Aksel Zachariassen og Kristian Ottosen. I det skjulte klarte de å innarbeide et system for overlevering av beskjeder og informasjon, både skriftlig og muntlig. Dermed var de kommet et godt stykke videre. Når fangene så Wanda komme, passet de på å snakke norsk, såpass høyt med hverandre, at hun kunne høre hva de sa. På denne måten fikk hun mange verdifulle opplysninger om norske fanger. I Gross Kreutz ble arbeidet nå mer systematisert. Navn og fangenummer ble videresendt til de norske prestene i Hamburg. Nå kunne de samordne sine fangelister og få en enda bedre oversikt over hvor nordmennene befant seg. De hadde god og lovlig kontakt med Norges Røde kors, som nå kunne sende pakker med navn og fangenummer til Sachsenhausen.

På et av fredagsbesøkene i Sachsenhausen fikk Wanda tak i en sammenbrettet lapp, gjemt inne i et rør. Hun skjulte lappen i skoen sin og våget ikke å se på den før hun kom til den danske kirken i Berlin. Hun forteller:- Det viste seg å være en bønn om en lang rekke medisiner: i første rekke sulfapreparater. Pakkene skulle sendes til den norske legen Sven Oftedal og den danske legen Henry Meyer. Brevet var undertegnet dr Henry Meyer, fangenummer og blokknummer, og adressert til dansk Røde Kors. Hva som kunne skjedd med Henry Meyer, Sven Oftedal og sannsynligvis også med meg, om det hadde gått galt orket jeg ikke å tenke på. Det var klart at fangene måtte være i en desperat situasjon for å våge å ta en slik sjanse. Nå gjaldt det å følge opp. Sykepleieren i den danske menigheten, Nina Nielsen, skulle tilfeldigvis hjem på ferie neste dag; hun tilbød seg å ta med lappen og levere den til Borghild Hammerich og Røde Kors. Vi tvilte ikke et øyeblikk på at Borghild omgående ville klare å skaffe medisinen de ba om, og få den sendt.

En uke senere kunne fangene i Sachsenhausen bekrefte at medisinene var ankommet. Ved en annen anledning fikk Wanda et tips via to fanger som pratet høyt med hverandre på norsk. Hun snappet opp at hun skulle lete på et bestemt sted neste gang hun besøkte Sachsenhausen. Der fant hun en liste som fortalte i hvilke leire de norske Natzweilerfangene befant seg. Hun var livredd for å bli kroppsvisitert, men kom seg velberget hjem til Gross Kreutz med den verdifulle oversikten. Wanda og hennes medhjelpere fikk også tak i fortegnelsen over de norske offiserene som siden 1943 hadde vært internert i Polen.

Utenfor porten

Risør : Aktive fredsforlag 2010 224 s. ill. Norsk (Bokmål) ISBN: 9788292627136