Tror ikke på tilfeldigheter

Vi er på besøk hos Signe Aasen Delso i Alfaz del Pi. Det er gått nærmere 30 år siden vi var her første gang, og selvfølgelig har det skjedd mye i løpet av denne tiden. Pedro Delso døde i juli i 1994, men kona Signe valgte å bli boende på den praktfulle eiendommen, og fortsatte å drive stedet som kunstmuseum. 

Men alt har en begynnelse, og hva var det egentlig som gjorde at du av alle ting havnet i Spania, og attpåtil på Museo Pedro Delso?

- Jeg tror ikke på tilfeldigheter forteller Signe, og utdyper naturligvis dette nærmere.

- Tidlig på 70-tallet hadde jeg permisjon for å ta et vikariat som sykepleier ved Solgården. Jeg synes det kunne være godt med litt forandring fra jobben som nattoversøster på Ullevål sykehus. En annen grunn var jeg også gjerne ville praktisere litt av den spansken jeg hadde lært.

Lite ante jeg da at livet skulle forandres så totalt. Men for å gjøre en lang historie kort – jeg møtte Pedro, og etter hvert vokste det fram et helt spesielt forhold mellom oss, forteller hun.

Ble fascinert av den vakre stemmen

- En av de norske som bodde ikke langt fra arbeidsplassen min på Solgården, inviterte meg med til et stort fiskelag hos en spansk kunstner som bodde på La Cala. Her hadde han bolig med eget atelier hvor han dyrket sin kunst. Det var altså Pedro Delso Rupérez. Jeg hadde så vidt hilst på ham i forbindelse med at han hadde gitt noen bilder til åpningen av Solgården.

Han hadde noen gode venner som var yrkesfiskere, og følgelig leverte de ham fersk fisk hver lørdag. Og da inviterte han til fest.

Jeg hadde liksom ikke noe behov for noen mann i mitt liv på det tidspunktet, og ville egentlig ikke, men lot meg overtale. Og det ble et riktig trivelig lag, med flott servering av alskens retter fra havets rikholdige spiskammers.

Men Pedro var en svært hyggelig mann og var ikke av dem som ga opp i første omgang. Han kom gjerne på Solgården på søndager, for da hadde han fri. Og jeg lot meg etter hvert overtale til å bli med på en kjøretur oppover i fjellene for å spise en bedre lunsj.

Med på turen var også hunden hans – en stor dalmatiner. Den satt i baksetet og passet hele tiden på å ha hodet på Pedros skulder. Den var ellevill av glede, og holdt et lurveleven uten like, og det virket iblant som om det var den som kjørte bilen, og ikke eieren.

Jeg hadde lært meg spansk, men jeg skjønte ikke stort av språket likevel. Pedro hadde en lav stemme, og snakket et slags høyspansk, men det var nok den vakre stemmen hans som fascinerte meg og gjorde at jeg ble forelsket.

Retur med første fly

Men jeg hadde fått kraftig isjas, og måtte hjem til sykehuset i Norge for å opereres. Nå fikk jeg god tid til å gjøre opp status, og kjente at jeg lengtet meg nesten syk etter å komme til Spania igjen. Og når sykehuset etterpå ville sende meg på et rekonvalesenthjem, var det stopp. Da kom den standhaftige "Bærumingen" fram i meg. I stedet ble det retur med det første flyet som var bestilt av Solgården.

Forholdet vårt utviklet seg veldig positivt og vi giftet oss. Den første tiden bodde vi på La Cala, i et deilig hus bare hundre meter fra sjøen. Der hadde vi vår egen båt, og jeg fikk etter hvert min egen hest, som noen trivelige sigøynere passet på for meg.

Pedro elsket å gi meg spontane overraskelser i hverdagen. En dag troppet han opp sammen med selveste ordføreren i Villajoysa. Og nærmest som ved en offisiell veiåpning, overrakte de meg en saks og et skrin. Jeg måtte selv klippe over snoren og åpne skrinet. Oppi der lå verdens vakreste dalamatinerhvalp – Corrita.

En dag kom Pedro ruslende, og med et ekte smil forkynte han følgende nyhet: Du trenger ikke å jobbe. Du kan være hjemme sammen med meg.

På den tiden var det jo slik at kvinner helst skulle være hjemme, men for meg ble det nesten mer enn en heldagsjobb å bistå ham på de ulike prosjektene som boblet opp inni ham.

Solgte alle maleriene på et blunk

Hvordan vi havnet her oppe i åsen er også en historie i seg selv. Det startet med at det skulle opprettes tre gågater i Benidorm. Det ble utlyst en konkurranse blant kunstnere om uformingen av gatene, og Pedro vant med sitt utkast til en av gatene - Calle Mallorca - en av gatene nede ved havnen. Han hadde som vanlig et oppkomme av ideer, og var på ordførerens kontor omtrent hver dag og lanserte disse. Ordføreren på sin side sa ja og ha, og alt var fint og bra. Men som det ofte skjer – gode ideer koker bort i kålen.

Pedro så for seg permanente utstillinger i låsbare montere. Men det var for vanskelig, og Pedro lanserte straks en ny idé: Det fantes masse gamle kanoner fra krigens dager. Disse lå nærmest som skrap oppe i en landsby. I stedet for at de lå der og rustet bort, mente han at disse kunne brukes som installasjoner med palmer og benker rundt, hvor folk kunne sitte ned for å hvile litt. Alt var selvsagt veldig positivt og interessant. Men etter ett år var han møkka lei, og ga vel nærmest opp hele prosjektet. Men da hadde det blitt laget noen små parker, med benker og noen få kanoner, men langt fra slik Pedro opprinnelig hadde tenkt.

Men så ble det arrangert en utstilling med maleriene hans i Altea, og alt ble solgt under åpningen. En dag kom han hjem og ville ha meg med på en liten kjøretur. Da kjørte vi hit opp som vi er i dag. Men det var jo bare en fjelltopp med masse skog, og området så nok litt mistrøstig ut ved første øyekast.

Han hadde allerede vært og studert området og hadde selvsagt sett uendelig med muligheter her. Nå kunne vi få kjøpt denne tomta på 15 mål, for de pengene han hadde solgt for på utstillingen i Altea.

- Kunne du tenke deg å bo her Signe? Når det ikke ble noe av prosjektet i Benidorm, så vil jeg heller lage mitt eget kunstsenter her, sa han håpefullt. Og slik ble det.

Tradisjonen tro – Pedro formelig boblet over med planer, og vi begynte å plante før vi hadde fått lagt inn vann på eiendommen. Hver gang vi var her oppe, ble bilen fylt opp med vanndunker, som vi igjen helte opp i tønner som vi fikk plassert her oppe. Vi visste nok egentlig ikke hva vi hadde begitt oss ut på. Det første vi gjorde var å bygge ei hytte i et tre. Meningen var at her kunne vi låse inn redskapene våre for det manglet gjerde rundt eiendommen.

Vi kalte det "Krypinn". Det var det første som ble laget. Det var nok ikke så mange som trodde at den lille krabaten på bildet skulle bli en av Spanias store kreative kunstnere.

Hva tror du håndverkerne tenker om dette?

Det er mange artige anekdoter om Pedro. Bl.a. en om Krypinn. Han var en fantastisk mann å leve sammen med, og han levde nok veldig spesielt også. Han var voldsom kreativ og glad i sine venner. Derfor ble det selvsagt mye sosialt – noen ganger altfor mye. Da kunne han bli litt utålmodig og stå urokkelig på sine meninger. Men det må to parter for å få til en krangel. Jeg kranglet ikke, for det var bortkastet energi. Og da ble det heller ikke noe krangel. Så var det en gang det hadde vært veldig mye rundt oss. Vi bodde i La Cala og han satt og malte der på kvelden. Vi hygget oss med rødvin, og jeg leste spansk for å utvide språkkunnskapene mine. Praten gikk, og han irriterte seg over alt det sosiale rundt oss. Og da er det jo gjerne kona som må høre på, enten hun vil eller ikke. Og da kommer gjerne litt fram om kona også, selv om hun ikke har noe skyld i problematikken. Dermed kom en lang tirade. Det var første krangelen vår, og jeg ble møkka lei denne pratinga

Jeg jobbet delvis på Solgården etter at jeg hadde sluttet også, og Pedro hadde derfor kjøpt en egen bil til meg. En gammel rusten Seat som han hadde malt svart på skjermen, for å skjule de verste hullene.

Nå dro jeg rett og slett fra ham. Pedro satt fortsatt i sin egen verden, og malte og pratet, og pratet, buldret og buldret, mens valpen Corrita og jeg dro opp hit med bilen. Og mye strev fikk jeg Corrita opp stigen til Krypinn. Vi hadde ikke før fått installert oss, og rigget til madrassen, før jeg hørte en bil som kom durende oppover til gårdsplassen. Det var Pedro som kom etter meg.

- Men kjære deg - hva er du gjør da kjæresten min? Hva tror du arbeiderne vil tenke når de kommer hit i morgen klokka 8, og du dukker opp fra hytta? ropte han opp til meg, der jeg satt tre meter over bakken.

Jeg ble nesten litt ergerlig for nå hadde valpen og jeg endelig kommet på plass, men jeg så det komiske i situasjonen. Der sto han nede på marken, og jeg tittet ut døra fra hytta oppe i treet. Så krangelen vår endte like godt der og da.

Det var alltid en tredje ting som utløste frustrasjonen. For det er ikke tvil om at det blir slitsomt når det blir for mye sosiale samvær, både offisielt og mer privat. Og det blir også en del vin, drinker og champagne. Det var noe vi hadde tenkt på begge to, så vi ble enige om at vi nå slutter fullstendig, og heretter skulle vi bare drikke litt vin og vann. Man kan ikke være med på alt tenkelig av sosiale sammenkomster, samtidig som man skal arbeide og være utøvende kunstner. Men for oss fungerte dette nå veldig fint.

Håndverkerne var raske, og før jul 1978 hadde vi ferdig boligen vår, og eget atelier med keramikkovner, og det som Pedro hadde behov av for å utøve sine kunstneriske ferdigheter. 

Samarbeid med Picasso

Pedro fant sin egen stil – triangulismen, og bygde bildene opp av bare trekanter. Han hadde en egen filosofi om dette, og det kunne han prate om i timevis. Han ville gjerne utdype dette at triangelen er den mest perfekte av alle geometriske figurer. Pluss at i religionen og familien så finner du de tre enheter. Han sluttet aldri å arbeide med dette.

Bildene tok lang tid fordi det skulle legges lag på lag med farge, og dette skulle tørke for hver gang.

Men han var også influert av andre stilarter, og han hadde en usedvanlig frodig fantasi som kom til uttrykk både gjennom form og farger.

Han arbeidet også en tid sammen med Picasso i sin ungdom, på slutten av 40-tallet. Picasso tok ikke imot elever, men han ville at Pedro skulle vise ham bildene sine. Det var mens han holdt på sin triangulismen og Picasso var engasjert med sin kubisme. Bildene falt tydeligvis i smak, for de utviklet et samarbeid mens han var i Paris. De malte litt sammen og hentet inspirasjon hos hverandre. Og Picasso oppfordret ham til å fortsette med triangulismen.

Pedro ble en verdenskjent kunstmaler, men et besøk i Flatdal, og møtet med noen lokale kunstnere og deres disippelskare ble ikke helt som forventet. Men det kommer i neste reisebrev.