Tro mot sin visjon

Dette er en biografi om Leif Heimstad, som sammen med kona Else ga krigsseilerne et ansikt. Leif seilte under hele krigen og opplevde selv de redslene sjøfolka måtte gjennomgå, på norske skip, lastet til randen med eksplosiver og livsviktig krigsmateriell. Nervene var i helspenn 24 timer i døgnet, år etter år. Etter krigen bar de på traumer og seinskader, men møtte liten forståelse for dette i samfunnet, og mange av dem gikk til grunne i ordets rette forstand. Boka er en usminket beretning om et ektepar som med to tomme hender startet opp sitt eget hjelpearbeid blant de mange krigsseilerne, som sleit med livet sitt. Prosjektet til Else og Leif ble kjent over hele Norge, og det som mange mente var helt umulig, ble gjennomført. De tok ikke nei som et svar fra byråkratene, men snudde seg rundt og søkte andre løsninger. Sammen viste de for hele Norge at det går an å få til noe dersom man er engasjert i en sak, og tro mot sine idealer. Boka er ikke bare en biografi om to mennesker som trodde på en visjon, men er også et dokument over oppbyggingen av den unike Konvoibyen i Risør. Omsorg var ikke bare en teori Det finnes mennesker blant oss som har omsorg for andre, ikke bare i teorien, men også i praksis. Et fremragende eksempel på dette er ekteparet Else og Leif Møller Heimstad fra Horten. De hadde ikke bare en visjon, men de var tro mot sin visjon. Der andre så vanskeligheter, så de muligheter. Det som andre karakteriserte som menneskelig drivgods, betegnet de som levende "juveler", som ved litt hjelp og støtte kunne få et verdig liv og bli verdifulle for samfunnet. Else og Leif gikk dit hvor andre kviet seg for å sette sin fot – for å bringe håp og trøst til dem som ingen ville hjelpe. Mens "gutta på skauen" ble feiret som helter med flagg og jubelrop, kom de hjem en etter en i all stillhet – de norske sjøfolka som hadde kjempet en utrettelig kamp på havet, ikke bare for Norges, men også for Europas frihet. Døgn etter døgn, måned etter måned hadde de seilt rundt på skip fra den norske handelsflåten, nærmest som flytende bomber, fylt opp til ripa med eksplosiver og lettantennelig flybensin. De hadde seilt i all slags vær, fra kvelende hete til iskalde og piskende vinterstormer i Nord-Atlanteren. Hele tiden med nervene i helspenn: Hva vil skje i neste sekund? Da de omsider kom hjem var det ingen flagg, flotte taler eller heder som ventet dem. Nei – dessverre fikk disse havets adelsmenn oppleve et av de mørkeste kapitlene i den norske etterkrigshistorien. De ble regelrett slått handa av, og måtte greie seg selv. Det var ikke så underlig at mange av dem bukket under, ble uteliggere og søkte trøst i flaska. Men midt i håpløsheten fantes noen som forsto dem, og nå steg de fram på arenaen - den tidligere krigsseileren Leif M. Heimstad og kona Else. Nå trådde de til, og søkte opp Leifs "skipbrudne" kolleger, ga dem mat og husrom, og ikke minst, menneskelig verdighet og varme i et samfunn som vendte disse sjøfolka ryggen. Med to tomme hender startet de opp sitt unike hjelpearbeid blant de mange krigsseilerne, som bokstavelig talt hadde "gått på skjær" med livet sitt. Et formidabelt registreringsprogram ble satt i gang, og en etter en fikk krigsseilerne den hjelpen de så sårt trengte. Andre fikk øynene opp for dette, og etter hvert kom forfatteren Per Hansson og NRK-veteranen Erik Bye med på laget. Prosjektet til Else og Leif ble kjent over hele Norge, og det som mange mente var helt umulig, ble gjennomført. Resultatet var Konvoibyen i Risør. Nå skal det ikke stikkes under en stol at ekteparet på mange måter hadde beveget seg inn i "minelagt farvann" og Konvoibyen ble ikke grunnlagt uten kamp. Selv om mange byråkrater oppførte seg som om de var laget av norsk granitt, begynte ting å skje rundt det arbeidsomme ekteparet. De tok ikke nei som et svar, men snudde seg rundt og søkte andre løsninger, og sammen viste de for hele Norges land at det går an å få til noe dersom man er engasjert i en sak og tro mot sine idealer og visjoner. Det er nettopp det denne boken handler om. Forfatteren vil rette en takk til alle de som har bidratt med informasjon, stoff og bilder til bokprosjektet. En stor takk også til May-Brit Blesvik som har stilt sin billedsamling til disposisjon, samt støtte fra Foreningen Folk og Forsvar

Aktive Fredsforlag August 2012