Tid for avklimatisering

Men hvis en er positivt innstilt, og godtar at alt her i Spania ikke er som i Norge, så blir det både spennende og fornøyelig. Det er viktig at et land og dets innbyggere beholder sin karakter og kultur med stolthet. Og det gjorde så visst folket i Cómpetaområdet. I Norge forsøker vi å være effektive i hverdagen vår, og har gjerne planlagt mange gjøremål i løpet av dagen. Som f. eks. få bilen på service, kontakte banken, handle inn både her og der, hente og bringe barna til forskjellige arrangementer, m.m.

Her var det helt annerledes, og Pepe var av den formening at dersom han i løpet av en dag fikk gjort et ærend på formiddagen og et på ettermiddagen, så var det en virkelig vellykket dag. Men nå må vi også ta med i betraktningen at mitt første Spaniaopphold skjedde for nærmere 38 år siden, og i dag er mye totalt forandret. Internett, mobiltelefoner bredband osv har for lengst gjort sitt inntog og effektivisert på mange områder.

Men den gang var min største utfordring utvilsomt det å "avklimatisere" seg i forhold til Pepes tempo. Utrolig, men sant – her i et miljø hvor alt åndet av fred og ro, og hvor "godseieren" tok livet akkurat slik det kom, blåste mine argumenter bort sammen med den milde vinden som strøk mot kinnet mitt.

Plutselig hørte jeg det suste svakt i palmetrærne, mens et helt orkester av fugler spilte opp en lystig selvkomponert symfoni. De hadde vært der hele tiden, men jeg hadde ikke tatt meg tid til å oppleve dem. Det gikk opp for meg hvor mange rike opplevelser man går glipp av fordi man alltid har det så travelt.

Det var spesielt å se utover dalen – ut mot Middelhavet. Rundt om i fjellsidene steg en blågrå røyk til værs. Det var omtrent som lukten av norsk bråtebrenning på våren, og den kom fra bål med kvister fra druestokkene. Nedover på de små gårdene var det stor virksomhet. Det var tid for å rense litt opp og vinbøndene skulle klargjøre for en ny sesong.

Snodig navneseremoni

I løpet av de første ukene ble jeg mer og mer kjent med folket i byen. Den spanske ordboka fikk flere og flere eselører for hver dag som gikk, og jeg sleit med å få språket inn. 

Men vi kommuniserte likevel på et slags "papegøyespansk" ved hjelp av armer og bein. Nå var det ikke bare jeg som sleit med det språklige. Spanjolene sleit også.

Navnet Oddvar bød visstnok på store problemer, for så vel Pepe, som hans mange venner. De fikk ganske enkelt ikke til den rette krøllen på tunga. Men hvorfor bry seg om slike små bagateller? Det var da ingen problem å ordne en liten navneseremoni? Den ble utført av selveste "banksjefen", siden han også behersket litt engelsk. Skueplassen var oppe i bodegaen, en av landsbyens "ryktebørser", og for å si det på godt norsk – det ble stinn brakke.

Mine spanskkunnskaper hadde den gang store mangler, men "banksjefen" ordnet opp. Han var min talsmann, og jeg skulle bare gjenta det han sa. Og som sagt så gjort. Med all den frimodighet jeg kunne stable på beina, gjentok jeg nøyaktig hva han sa ord for ord. Men jo mer vi holdt på – jo mer lo forsamlingen. På et punkt i utleggingen begynte tvilen å melde seg og derfor spurte jeg om han kunne fortelle meg på engelsk hva jeg sa.

Jeg fikk et strålende Colgatesmil tilbake og med silkesjarm og store armbevegelser beroliget han meg med at vi nå var i gang med å fortelle litt mer om den norske nykomlingen i Cómpeta. Til dags dato har jeg fortsatt ikke fått vite hva som ble sagt denne kvelden.

Det som imidlertid var sikkert var at jeg fra nå av skulle hete Felipe, i alle fall så lenge jeg var i Cómpetaområdet. Men jeg fikk mine bange anelser om hva talen hadde inneholdt da jeg neste morgen var på markedet for å handle inn litt frukt og grønnsaker. For byens eldre garde ristet besindig på sine kloke hoder, og pekte ikke akkurat direkte diskre mot meg, mens de smilende uttalte: El grande noruego es un poco loco!

"Og slik gikk no dagan", som de sier der nord.