Det er et gammel godt ordtak som sier det slik: "Den største gleden et menneske kan ha, det er å gjøre en annen glad". Etter å ha vært med Aktive Fredsreiser på Faddertur til Gambia, kan jeg skrive under på at dette ordtaket holder stikk.

Det å få møte sitt fadderbarn er en utrolig opplevelse. Fram til Fadderturen i november 2003 hadde jeg bare sett 12 år gamle Naaomi på et bilde, men plutselig møtte vi hverandre ute i bushen, i den lille landsbyen Sutukoba. Fra snø og vinterkulde i Norge til den varme tropenatta.

Hun kunne ikke norsk, og jeg kunne ikke gambisk. Norsk og gambisk kultur satte hverandre stevnemøte i det afrikanske nattemørket. 

Med trommene på bantabaen og dansende afrikanere som bakgrunnskulisser var spenningen nesten til å ta og føle på.

Endelig skulle jeg få møte mitt fadderbarn.

Til å begynne med sto hun litt på avstand og betraktet meg, men så løste ansiktet seg opp i et eneste stort smil. Og hun kom bort og satt seg ned ved siden av meg.

De dagene vi opplevde sammen ute i Sutukoba var en opplevelse jeg aldri glemmer. Der hvor jeg var, var Naaomi hakk i hel. Ikke bare henne, men til slutt hadde jeg et barn som skulle holde i hver av fingrene mine.

Det var ganske sikkert er underlig syn der vi ruslet rundt - jeg i midten og fem unger på hver side. Men for en berikelse det var. Det å reise rundt i området, få hilse på familiene, og besøke skolene er noe som festet seg for all tid. Ikke minst det å kunne se med egne øyne at pengene som blir betalt inn for fadderbarna uavkortet går direkte til barnas skolegang.

Det er i slike øyeblikk man aner noe av det privilegium det er å kunne få lov til å være med å bidra til å gjøre disse fattige barnas framtid lysere.

Det å hilse på Naaomi og hennes familie var en opplevelse som har satt dype spor, samtidig som det har gitt livet en ny dimensjon.

Vi lever i et velstandssamfunn, som gir en flau smak i munnen etter å ha møtt de fattige i Wuli-provinsen.

Det gir oss litt perspektiv når vi tenker på at for 200 kr. pr. år - altså for under den prisen vi gir for en teaterbillett her i Norge - kan vi få være med å støtte et av disse barna et helt år.

Gi dem en trygg skolegang, og være med på å gi dem en utdannelse og på den måten få være med på å trygge deres framtid.

Gambierne er veldig musikalske, og har vel en innebygd rytme som mange misunner dem. Noe som kom til uttrykk på bantabaen ute i Sutukoba. Selv de minste var med, "fastbundet" på morens rygg

Mor i fargerike klær, og med minstedatteren på ryggen var de med på dansen på bantabaen til langt på natt, mens de klappet takten med hendene.  Deretter var det noen få timers søvn fram til hun skulle ut og jobbe med å stampe korn.