Pepe eller Jose Navas Serretzo som han egentlig het, hadde avtalt med Margaret at han skulle ordne med husvære, og vi skulle møtes på landsbyens treffpunkt, Plaza Almijara. Her ligger også sognekirken i Cómpeta, Nuestra Señora de la Asunción" (Vår Frues kirke), og vis a vis finner vi Cafe Bar Perico.

Mørket i Sør-Spania kommer fort, når det først kommer, og vi var overlykkelig over å ha funnet en svært sentral parkeringsplass tvers over for kirken. Til vår store forundring var det faktisk den eneste ledige plassen. Men vi reagerte ikke noe nevneverdig på det, og litt stive og støle meldte vi vår ankomst i baren.

Det var nesten som å gå rett inn i en murvegg for her var luften stinn av røyken fra sigarer og sigaretter. Innestengt luft, godt oppblandet med lukta av fritert fisk og stekeos fra stekepanna hvor biffer og hvitløk slåss om oppmerksomheten. Dette var mange år før helseminister Dagfinn Høybråtens røykeforbud trådte i kraft, og sneipene – ja de ble kvikt ekspedert rett ned på gulvet sammen med matrester og annet søppel, mens en ny sigarett eller sigar straks ble tent. Inne i den tette skoddeheimen gikk praten livlig og høyt langs bardisken og rundt bordene.

Spørsmålet om spansk medlemskap i EF (dagens EU) var tydeligvis et brennbart tema denne kvelden. Man behøvde ikke være valgforsker for å forstå at det ikke var noen stor majoritet blant kveldens gjester som ønsket å bli medlem, og både frontene og spanjolenes individualisme var steile denne kvelden. Men ikke verre enn at to representanter fra "Nei-landet" Norge ble anvist plass ved et bord, sammen med en ganske så innholdsrik spansk meny.

Det var tid for å sette til livs noen av de lokale rettene. Men før vi rakk å kaste et blikk på menylisten, gikk døra opp med et brak og inn skred lovens lange arm i form av en myndig og gråhåret politimann i full mundur. Med pistolen i hylsteret. Det ble dødsstille et øyeblikk, og alles øyne var rettet mot ham, da han med basunrøst lirte av seg en tirade på spansk. Jeg forsto bare to av ordene – Idiot og Subaru, men jeg gjettet kjapt at her kunne vi muligens være innblandet i ett eller annet.

Margaret kunne spansk så hun hvisket at han spurte hvem idiotisk bilfører som hadde parkert en rød Subaru på hans private parkeringsplass? Den var jo tydelig skiltet med ¡Reservado para la policía! (på godt norsk: Reservert for politiet! )

Det er i slike øyeblikk du ønsker deg det hullet i bakken, som aldri er der når du trenger det. I løpet av sekunder var det rundt 40 par spørrende øyne som målbevisst rettet blikket mot bordet der vi satt. Og oppmerksomhet ble ikke noe mindre når vi måtte innrømme at det visstnok var oss som muligens - kan hende - kanskje hadde tatt oss en smule til rette.

Til og med Alfredo, som vanligvis er like lettskremt som en rull piggtråd, føler spenningen, og  setter glasset forsiktig ned på bordet igjen - med et underfundig smil.

Buldrebassen ser på oss med et alvorlig blikk, og i neste øyeblikk sprekker steinansiktet opp i et eneste stort skøyeraktig smil: Margarita er du tilbake hos oss igjen? Velkommen skal du være. Blås i feilparkering og la bilen stå der. Den kan dere hente i senere.

Og dermed ga han Margaret en skikkelig bamseklem og meg et håndtrykk som ville være en sumobryter verdig.

I neste øyeblikk dukket også Pepe opp, og så snart alle velkomsritualer var unnagjort med kyssing og klemming, hadde gamle venner mer enn nok å prate om mens en solid mengde friterte sardiner, snegler, brød og hvitløkssmør ble fortært - inntil det var tid for å få anvist husrom for natten. 

Nå var det ikke noe trestjerners hotellrom som ventet, jeg skulle i stedet få den spennende opplevelsen, og privilegiet å få bo på finkaen hos den da 75-årige Pepe. Men den første natten skulle vi bo i Pepes bolig inne i byen.