Fra venstre: Aune fra Trondheim, Konrads fetter Georg Gulbrandsen og Konrad

Vi ble ikke verdsatt

Reidar Konrad Tolpinrud vokste opp på et lite småbruk ved Steinsfjorden, ca.12 km fra Hønefoss. Konrad, som han kalles til daglig, var heldigere enn mange andre fordi faren hadde jobb. I tillegg kunne de livnære seg av det de dyrket på gården.

Høsten 1939 til våren 1940 jobbet Konrad i skogen, med da han var ferdig med den tildelte tømmerkvoten sto han uten jobb. Han dro til Oslo og klarte å få hyre som maskingutt på M/T Britannia fra det norsk-amerikanske selskapet Texaco. Rederiet var regnet som et av de beste og mest solide i datidens Norge, og kjent for sine svært moderne skip. Konrad var nok det som Jon Michelet betegner som Skogsmatros.

Den 6.april entret han om bord i London. Samtidig fikk de en ny kaptein; Johan Karsten Hallén. Han var en stor og myndig kar. Og samtidig en utrolig dyktig sjømann. Han hadde tidligere vært kaptein på Britannia søsterskip, Italia som var torpedert tidligere. Hallén hadde den gang klart å redde flere av mannskapet fra den sikre død.

- Vi lå ved kai i Dublin og avreise skulle være 10.april. Men dagen før angrep tyske styrker Norge, og andre verdenskrig var at faktum. Vi var 42 mann om bord og jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at nærmest hele mannskapet ville hjem til Norge igjen. Vi skreiv oss på ei liste og skulle hjem og sloss for konge og fedreland, og kaste nazistene på sjøen. Det var imidlertid ingen enkel sak – for hvordan skulle vi komme oss hjem? Eneste muligheten var å forsøke å komme over til England, for så å verve seg der.

Jeg hadde en risikofylt arbeidsplass, og det var ikke alltid like enkelt å manøvrere seg fram i et trangt og mørkt maskinrom. Men det gikk greit. Jeg var ung og tok saker og ting som de kom, noe som helt sikkert kom til gode da jeg senere gikk i land. For jeg ble ikke så plaget med "torpedonerver" i årene etter krigen.

Hørte ikke med til lønnsadelen

Som førstereisgutt var hyra mi på 42 kroner i måneden, noe som den gang tilsvarte rundt 10 dollar. I tillegg hadde vi før Norge kom med i krigen, et risikotillegg for å seile i krigsfarvann. Dette tillegget var regulert etter hvor man befant seg, og varierte fra ingenting helt opp til 27 kr. Null kroner var når vi kom til Amerika. Etter at norske myndigheter hadde etablert seg i London ble dette forandret, og vi fikk utbetalt et fast månedstillegg uansett farvann.

Etter hvert ble det mangel på maskinfolk. Maskinfolka var mest utsatt ved torpedoangrep, og de gikk først når det eksploderte. Derfor var det overskudd av skipsoffiserer, mens det var stor knapphet på maskinfolk da krigen var over.

Sildpojken

Britannia var som et lite, seilende samfunn. Vi ble en godt sammensveiset gjeng. Jeg sto jo om bord i Britannia i fire år og ni måneder, og vi ble nærmest som en stor familie.

En av de gode vennene var "Sildpojken", Kåre Aarseth fra Ålesund. Tilnavnet fikk han fordi han hadde vært sildefisker tidligere. Han hadde slitt fælt med sjøsjuken de to første døgnene. Ingen trodde det skulle bli noen sjømann av den karen. Men de tok grundig feil. Kåre var en som aldri ga seg om han møtte en motbakke eller to. Han tok det med godt humør, ristet problemene av seg og gikk videre. Han utmerket seg allerede etter ei uke om bord. 

Vi gikk i farlig farvann og alle fikk beskjed om å gå med livbelte på, da det var observert krigsskip i området og man kunne høre kanondrønn ute i mørket. Alle etterkom ordren, - unntatt Kåre. Han hadde frivakt, og tok i stedet på seg pyjamasen og gikk til køys. Dette ble selvsagt oppdaget. Nyheten spredte seg som en løpeild over hele skipet – fra maskinrommet til broen: Messegutten har trosset ordren! Skipperen tok affære og oppsøkte den frimodige Ålesundingen på lugaren.

- Hva er det som gjør at du ikke følger min ordre!

Men Kåre var ikke i beit for svar. Han repliserte ganske rolig at han hadde lagt livet i Guds hånd, og trodde at han ville bli bevart uansett hva som skjedde. Han skulle jo til himmelen, og da spilte det ikke noen rolle om han kom dit med redningsvest eller ikke. Skipperen hadde vel ikke akkurat forventet å møte en som hadde bibelen som redningsvest, så han rundet det hele av med et lite smil og sa:
-Ja. Ja. Det får jo bli ditt ansvar da.

Kåre var en real og trivelig kamerat, men han mønstret av etter å ha stått om bord i to år og ni måneder.

Vi ble torpedert midt på natten den 6.oktober 1943.

Den natta hadde jeg lagt meg oppe på dekket hvor livbåtene var plassert, fordi det var så varmt. For å få mest mulig ro rundt meg, hadde jeg lagt meg like ved en av de utsvingte livbåtene. I det samme torpedoen eksploderte, sto vannsøylen opp gjennom de åpne tanklukene. 

Han som hadde vakt på broa anslo at de hadde stått like høyt som den 30 meter høye masten vår. Vannet raste ned på dekket hvor jeg lå, og var så kraftig at livbåten ved siden av meg ble kuttet i to deler. Den aktre delen ble hengende igjen i daviten, mens forparten ble splintret.

Ett øyeblikk trodde jeg at jeg var skyllet over bord og lå og svømte i sjøen på grunn av alt vannet som fosset rundt meg. Men jeg forsto snart hva som hadde hendt. Det var bare helt utrolig at jeg ikke hadde blitt skyllet over bord. Båten var jo i godt sig framover, og det var nok ingen som hadde merket om jeg var borte i den forvirringen som oppsto. Jeg ble muligens hengende fast i noen wirer. Det var antakelig det som berget meg.

Om bord var det nærmest en babelsk forvirring. Noen av mannskapet hadde kommet seg fram til den livbåten som fortsatt var uskadd, og noen skrek om hjelp til å få livbåten på vannet. Det virket som de ikke hadde oppdaget at Britannia fortsatt var i god fart framover og motorene fungerte utmerket. Derfor ville mest sannsynlig livbåten bli slått til pinneved.

En annen av mannskapet kom løpende splitter naken ut fra lugaren sin. Han var ikke helt våken, for det første han gjorde var å utløse en av de to redningsflåtene vi hadde. Heldigvis var det en som rakk å stoppe ham før den andre flåten også forsvant. Da hadde vi i alle fall en flåte igjen dersom livbåtene ble borte.

Vi kom oss velberget til havn, og kapteinen foretok noen provisoriske reparasjoner med noen 5 ½ toms wirer blant annet. Det var nok de som synes dette var en vågal operasjon. Kapteinen fikk derfor tilnavnet "Den gale nordmannen" etter at havnemyndighetene hadde inspisert "reparasjonen". Og med denne tittelen satt han kursen mot Bombay for mer ordentlig reparasjon.

Underveis måtte vi stoppe for å ta om bord 72 mann fra et amerikansk Libertyskip som var torpedert rett i nærheten av oss. Det ble nesten litt komisk da en av de forliste nektet å gå om bord i vårt skip. Han syntes vi mest av alt liknet en flytende bombe. Da kom kaptein Hallén og ga beskjed:
- Du har å komme om bord her øyeblikkelig. Og slik ble det. De kom i alle fall trygt fram til Suez, hvor de ble satt i land fem døgn senere.

Hvorfor akkurat meg?

Konrad Tolpinrud seilte hele krigen, og han forteller:

Når jeg tenker tilbake på de årene jeg seilte i krigsfart, vet jeg av egen erfaring at de norske sjøfolka satte seg i respekt. En må være så realistisk at vi ikke lukker øynene og "bare" skriver norske myndigheters slette oppførsel mot sjøfolka på uvitenhetens konto. 

De som ledet landet vårt visste godt at det var nettopp på grunn av de pengene sjøfolka seilte inn under krigen, som gjorde at de kunne starte gjenoppbyggingen av Norge fra et godt økonomisk ståsted. Og de kan umulig ha vært så blinde og døve at de ikke fikk med seg hva utenlandske statsledere sa om vår innsats:

Winston Churchill: "Den norske handelsflåten er mer verd enn en million soldater."
Den engelske admiralen Charles Dickens sa det slik i en radiotale fra BBC: "Hadde det ikke vært for den norske handelsflåten, kunne vi bedt Hitler om fredsbetingelser."
Men slike vektige uttalelser gikk hus forbi i de norske regjeringskorridorene. Deres mangel på tilstedeværelse da krigsseilerne trengte dem som aller mest, vil for all tid bli stående som en stygg og stor skamplett i deres politiske karriere.

Jeg husker at kemneren oppsøkte meg og fortalte at jeg skyldte noen skattekroner fra 1939. Vi måtte gå mange og vanskelige runder med denne saken før de forsto av jeg hadde betalt inn skatt regelmessig under hele krigen. De sendte krav på krav, også etter at likningssjefen i Drammen hadde frafalt kravet. 

Like fullt fortsatte kemneren på hjemstedet å sende sine krav. Jeg vet ikke hvor lenge han holdt på før han omsider innså at det var fullstendig feil. I ettertid har jeg fått vite at slik var det for krigsseilere over hele landet. Selv formannen i vårt eget forbund motarbeidet oss sjøfolka.

Det er et stort paradoks at de engelske og amerikanske myndighetene verdsatte vår innsats så høyt, mens våre egne myndigheter helt neglisjerte oss, inntil Per Borten kom på banen og innførte en erstatningsordning for krigsseilerne.
Når jeg ser tilbake i dag, så er jeg både stolt og ydmyk for at jeg fikk være med på å gi mitt bidrag til friheten for landet mitt. Men jeg sitter uvilkårlig fortsatt med det store spørsmålet:

Hvorfor kom nettopp jeg helskinnet gjennom krigshelvetet?