Reddet fra ilden
Zygmunt fotografert sammen med klassen sin på barneskolen i Zawoja. Zygmunt bakerst til venstre på bildet.
Dette er fangenummeret Zygmunt fikk tatovert inn under oppholdet i fangeleiren
Zygmunt og Oddvar Schjølberg på besøk i Auschwitz
Zygmunt viste tidlig gode anlegg for kunst, og da han etter mange viderverdigheter endelig fant trygghet i København tok han opp igjen malingen
Reddet fra ilden
Dette er den påtrengende historien om Zygmunt Gross, jødegutten som overlevde Hitlers helvete. Han begynte tidlig å nedtegne sine opplevelser. I notisbøker, på ark og små lapper. De ble erindringer uten omsvøp eller baktanker.
De er små brikker i det puslespillet som er Zygmunt Gross' liv. Denne boka er blitt til på flere reiser sammen med Zygmunt, tilbake til Polen og konsentrasjonsleirene, og ved besøk hjemme hos ham i København.
Historien om Zygmunt måtte skrives usminket og realistisk, slik den var. Jeg tok med meg alle notater, lydopptak, bilder og faktainformasjon og dro til Guardamar de Segura, en stille plass på den spanske østkysten, hvor Zygmunts historie fikk den nødvendige ro til å trenge seg inn.
Men det ble også en kontrastenes periode. Her satt jeg på et sted med vakre naturpanoramaer og skrev om Zygmunts lidelser i konsentrasjonsleirenes helvete. Jeg hadde en behagelig temperatur rundt meg i nattetimene, når jeg skrev om Zygmunts dødsmarsj i iskalde januarnetter, og jeg kunne sette meg til et veldekket bord etter å ha skrevet om Zygmunts kamp for å få noen brødsmuler til å berge livet.
Det ble en kontrastenes tid, hans historie ble påtrengende og den ga rom for mange refleksjoner. Et lite utdrag fra boken:
Klassens fattiglem Mange oppfattet jødene som noen rike forretningsfolk som tjente penger bare de snudde seg rundt. Slik var hvert fall ikke i min familie. Vi sto langt nede på rangstigen og var nok blant de fattigste i byen.
Det året jeg begynte på skolen hadde fars inntekt vært veldig skral, og vi hadde ikke engang penger nok til å anskaffe sko til meg. Far var ikke rådløs av den grunn. Nei han fant ganske enkelt fram noen gamle sekker som han klipte til. Deretter surret han disse rundt føttene mine med ståltråd. Vips så hadde jeg fottøy.
Med dette skaberakket måtte jeg traske de fire kilometerne til skolen. I all slags vær. Enten det var sol eller regn, eller snø for den saks skyld.
Det er ikke til å undres over at de andre barna gjorde store øyne når jeg kom inn i klassen med denne "skokreasjonen".
Spesielt ille var det når jeg ble ropt opp for å komme opp til tavlen for å skrive. Da syntes "skoene" mine ekstra godt, og de andre elevene lo og gjorde narr av meg.
Men det som kanskje sved mest, var at læreren gjorde sitt ytterste for å få meg opp på tavlen så ofte som mulig. At han såret en elev brydde han seg ikke det minste om. Eleven var jo bare en jødeunge.
Det hadde sin pris å være et annerledes barn, det å tilhøre en minoritetsgruppe. Jødene var allerede uglesett rundt om i Europa, og Polen var ikke noe unntak.
Med god drahjelp fra den katolske kirke og dens presteskap, ble vi sett på som en underlig rase. Selv om jeg hadde noen gode og trofaste kamerater, så hadde jeg stadig problemer fordi jeg var av jødisk avstamming.
Boka ble gitt ut på Aktive Fredsforlag, Risør i 2007