I den lille landsbyen kunne man være seg selv, og i alle fall bære sin hatt som man selv ønsket.

Det å oppleve dagliglivet i en spansk fjellandsby sammen med Pepe og de andre beboerne i Cómpeta ble undervisning for livet. Man fikk liksom "nye briller" å se hverdagen med. Og det er vel ikke noe som utfordrer ens innsnevrede begreper mer enn møtet med fremmede mennesker, og virkelig å oppleve deres filosofi på nært hold?

VG's Scorpio sa det bl.a. slik: Man opplever at andre folkeslag også har kulturer, vaner, forskjellige religioner og former for skikk og bruk, noe som er i full oppløsning i vår hjemlige kultur. En blir ikke klokere av å betrakte livet bak en skigard!

Og det var riktig så mange ting å betrakte i området rundt oss. Ikke minst var det et utrolig vakkert syn – alle mandeltrærne som sto i full blomst i fjellsiden, like ved fincaen til Pepe. Fra slutten av januar og utover i februar utfolder de vakre blomstene seg.

Dette merkelige treet som blomstrer i årets andre måned blir kalt for det tidlige tre, eller det våkne tre, fordi det blomstrer før det får blader. Et gammelt sagn forteller treets historie:

Mandeltreet har sin opprinnelse i Midt-Østen, og hørte ikke hjemme i spansk flora. Et eldgammelt sagn forteller at det var maurerkongen Ibn-Almundim som førte treet til den iberiske halvøy. Det het seg at Ibn-Almundim var en flott og høyreist mann som aldri tapte en kamp. En dag havnet han opp i noen fangeopptøyer. Samtidig fikk han øye på den vakre piken Gilda. Kongen ble så forelsket i henne, og hennes vidunderlige blå øyne, at han like godt satte henne fri for å gifte seg med henne. De ble et svært lykkelig par, helt til den dagen da prinsessen ble syk av hjemlengsel. Maurerkongen var en god mann og nå visste han ikke det beste han kunne gjøre for sin prinsesse. Men så fikk han en glimrende ide;. Han kjøpte mandeltrær fra Asia og plantet dem tett i tett rundt slottet.

Da trærne blomstret løftet han sin syke kone bort til vinduet og viste henne de hvite og rosa blomstene, som strakk seg så langt øyet kunne se. Det var et overveldende syn som straks vakte gode minner i henne, om vinter og snø fra hennes trakter i nord-Spania, og prinsessen skal fra dette øyeblikket ha blitt frisk og gledet seg over synet som gjorde godt for både kropp og sjel.

I området rundt Pepes finca, og hans naboer – var det plantet mandeltrær nærmest i terrasser som et fargesprakende fyrverkeri i rosa og hvitt. I det karrige fjellandskapet lyste de vakre blomstene mot oss, og det virket nesten som om de var sprunget ut fra tilsynelatende døde, gamle trær som er sirlig plantet opp gjennom generasjoner. Det kunne minne om vårt eget Hardanger i full epleblomst.

Her kunne vi altså høste inn mandler, slike vi er vant til å bruke i baksten hjemme i Norge, og ikke minst når det skal lages marsipan. Det sies at den hvite varianten skal være noe mer bitter enn fruktene fra de mer rosa blomstene som skal helle mot det søte i smak.

Men det var altså forholdsregler som måtte følges, for Pepe fortalte meg at det var to slags mandeltrær og to slags frukter. En som var søt og en som var bitter. Og den sistnevnte kunne være skadelig å spise i større mengder fordi den utviklet giften blåsyre. Frukten på det vakre treet så uskyldig ut, men virkningen kunne være skadelig. Derfor måtte man vite hva man plukket.