Pedro elsket å holde lange tåredryppende taler

- Jeg savner fortsatt de dype diskusjonene jeg hadde med Pedro. Han var en veldig spennende mann. Han kopierte raskt den norske vanen med å klinke på glasset, reise seg og holde en tale. Første gang var i et 70-årslag på en restaurant i Villayosa. Jeg kjente bare at han grep tak i armen min og sa: Nå må du reise deg for å oversette. Noe jeg slett ikke var forberedt på.

Men han fikk kjapt sansen for lange, tåredryppende taler – så det var ikke måte på. Et godt eksempel på dette er 100-årsjubileet for Ullevål sykehus. Pedro ville gjerne skjenke dem noen malerier, for han synes de hadde gjort så god jobb med kona hans under isjasoperasjonen.

Vi hadde vært sammen med ordfører Albert Nordengen på en kunstutstilling i Det spanske hus. Han og Pedro fant raskt tonen og planla en større maleriutstilling i Oslo. 100-årsjubileet for Ullevål sykehus var riktig tidspunkt mente de.

Dagen kom, og den spanske ambassadøren skulle åpne det hele i Oslo Rådhus, men han sa ikke et kvekk, så det endte med at jeg måtte stå foran forsamlingen og presentere både ambassadøren og kunstmaleren fra Spania.

Og dermed satte Pedro i gang med en av sine lange taler, foran kongefamilien som satt på første rad sammen med mange prominente personer. Tror neppe noen av dem har glemt denne talen, for Pedro tok helt av.

Han roste sykepleierne, det var de som var vegger, tak og fundamenter over hele verden. Og hadde det ikke vært for dem, ja da hadde hele verden levd i en eneste stor og evig ulykke. Det ene lommetørkle kom fram etter det andre. Da han endelig var ferdig, skalv jeg som et aspeløv. Da var det at kong Olav reiste seg halvveis opp stolen, og applauderte. Jeg pustet lettet ut.

Norsk akevitt og tidlig siesta

Vi var ofte i Norge, for han likte seg godt der. Og vi fikk med oss tre fantastiske reiser nordover med Hurtigruten. Da hadde vi med oss bilen om bord, og kjørte landeveien tilbake. Var det litt ventetid på en fergekai så var det øyeblikkelig fram med fiskestanga. Han elsket å fiske, og det spilte ikke noen rolle om han sto over en fergeavgang eller to. Bare han fikk fiske.

På disse turene oppdaget han raskt forskjellen på lynnet mellom sør og nord i Norge. Kom vi inn i en heis, for eksempel i Oslo, så var det helt naturlig for ham å hilse på alle de andre i heisen med et klingende Hola!

Han skjønte jo ikke et dugg, for alle satte noen arge øyne i ham, og hadde et blikk som tydelig sa: Bryr du deg – er det noe du vil?

Så jeg måtte få ham til å legge av seg den spanske tradisjonen. Men etter hvert som vi kom nordover var det et helt annet lynne hos folket. I Bodø møtte vi Signe Pettersen. Hun var en dame helt ut til det ytterste av fingerspissene. Huset hennes lå like ved havet, og der satt vi ved kjøkkenbordet, mens midnattssolen spilte opp med hele sitt lysregister.

Med god mat, øl og akevitt, og sammen med gode venner begynte de snart å synge noen av de frodige nordnorske drikkevisene for oss. Pedro stakkar hadde aldri før smakt akevitt, og skulle selvfølgelig ikke være noe dårligere enn nordlendingene når det skulle skåles mellom versene, så du kan si at det ble en ganske så hurtig siesta for ham.

Men klokka halv tolv på natta kom han tuslende tilbake igjen. Da skulle alle ut for å se solen "danse" på et helt spesielt sted. Og da var det ut for å nyte midnattsolen, med rødvin og mat i kurver. Folk var så gjestfrie og det var smil og glede overalt.

Han ble veldig inspirert av den norske naturen, og derfor tok vi massevis av bilder som han jobbet videre med i atelieret sitt. Ikke minst var han inspirert av Kittelsen og trollene. Han hadde flere utstillinger i Norge. Det var 20 år på rad hvor vi faktisk dro en gang i året, i kombinasjon med utstillinger. Bl.a. i Svolvær, Bodø, Tromsø og Bergen. Og selvfølgelig stortrivdes han i Flatdal hvor vi hadde hytta vår.

Men han syntes nok at det var litt for mørkt for ham der. Når det var dårlige sommere kunne han ikke se fargene på paletten, hevdet han.

Lokale kunstkoryféer med sin disippelskare

Kunstnerne rundt Middelhavet er kanskje mer åpne og vidsynte når det gjelder andres kunst. De vil gjerne lære av hverandre, samtidig som de også deler av sin kunnskap. Men allerede under utstillingen i Det spanske hus merket vi at norske kunstnere ikke var så blide på suksessen som han hadde med denne utstillingen.

Det kulminerte i Flatdal, da vi var invitert av en "av bygdas store sønner" for å holde utstilling, noe Pedro gledet seg veldig til. Men så gikk det ikke bedre enn at sjølveste lensmannen kom spradende inn, med et alvorlig anlagt oppsyn.

I vår enfoldighet trodde vi at lensmann ville se på utstillingen. Men nei – han var kommet i embetets medfør, han skulle granske passene våre.

Vi spurte om det var noe galt. Ja det var nok det. For vi kom innunder den loven som gjaldt gatesalg. Og da var det ikke noen forskjell på om det var en innendørs annonsert kunstutstilling, eller om man solgte malerier fra ei kjerre på gata.

Etter hvert kom det fram at det var andre kunstnere som hadde anmeldt Pedro. Og det var dessverre et par kjente kunstnere i Telemark som ble eksponenter for den velkjente norske sjalusien. En misunnelse uten grenser!

Ikke lenge etterpå kom to av strøkets veletablerte kunstnere. Ikke på noen vennskapsvisitt til en spansk yrkesbror. Neida - de slamret demonstrativt inn på utstillingen, med store gummistøvler, og viste for Gud og hvermann at her hadde ikke Picassos medarbeider noe å bedrive.

Og bak dem trippet på rekke og rad den lydige disippelskaren av kunstnere som ikke var fullt så kjent. Ingen av dem verdiget oss så mye som et blikk, eller viste noen form for vennlighet. Janteloven, i all sin fargerike praksis, sto nærmest malt i ansiktene deres. Nei - det var et ynkelig opptrinn.

Ikke minst når vi vet at alle var velkomne i vårt hus og atelier, enten de var kunstnere eller ikke. Om de kom fra Norge eller USA - Pedro var lik mot dem alle sammen, og delte gjerne sin kunnskap med dem i rikt monn. Hans store intensjon var at hans atelier og vårt hjem skulle være et "levende sted". Og kunst var noe man skulle dele.

Noe som jeg ser tilbake på med virkelig glede er at i alle disse årene folk fikk komme inn i privaten, så forsvant det aldri noe som helst fra oss. Det er en god følelse for meg.

Men om lokalkunstnerne i Telemark ikke ville vite noe av gledessprederen og "fargeklatten" fra Alfaz del Pi, så ble det likevel reist et minnesmerke som fortsatt står der den dag i dag. "Delsobilen", forteller Signe som fikk oppleve over 20 flotte år sammen med en av Spanias store kunstnere.

I dag reiser Signe mye rundt. Det er utrolig hvor mye det er å oppdage her i Spania – nei livet er rikt, sier en engasjert Signe Aasen Delso.