Et eksempel på en spansk dørhammer/dørklokke

Alle landsbyer med respekt for seg selv skal ha en "sladrebenk"

Det skal ikke så store plassen til før butikken kalles for "supermarked"

Postkontoret var en egen studie

Det gikk kjapt å oppdage at det var stor forskjell på dagliglivet i Cómpeta i forhold til Norge, hvor vi knapt nok har tid til å hilse på hverandre, før en haster videre. Den slags stress var ukjent i Cómpeta. Der levde de livet etter "ta-det-med-ro-prinsippet". Og det helt ut til fingerspissene.

En dag måtte jeg oppsøke byens lille post-kontor, og det ble en stor opplevelse i seg selv. Faktisk en skikkelig studie i køkultur og spanjolenes fullkomne fortolkning av begrepet mañana.

Jeg skulle bare sende et brev hjem til Norge, men måtte på postkontoret for å få ordnet det. Det var lang kø, og når sant skal sies så var det like mye bevegelse i den som i en brunsnegle innsmurt med Karlssons lim. Kort og godt stillstand. 

Jeg måtte hente fram hovedregel nr. 1: Legg fra deg det norske stresset før du stiller i kø i Spania.

Her var det en rekke kunder langt ut på fortauet, og det var bare å finne seg en plass. Men de to damene i luken lot seg ikke affisere det minste av den stadig voksende køen. De pratet like mye seg imellom, som de pratet med kundene. Og når da attpåtil gamle señora Carmen Maria, ikke bare skulle sende brev, men attpåtil måtte vise nye bilder av oldebarna i Barcelona - ja da var det den naturligste ting i verden å gjennomføre denne seansen nettopp på postkontoret. Og bilder av yndige små krabater, ble inngående studert og kommentert både bak og foran disken. Og det var ikke måte på hvor mange likhetstrekk de hadde med Carmen Maria.

Og køen vokste - men hvorfor stresse? Kundene i køen pratet om all verdens ting, fra den spanske, stadig voksende økonomiske krisen til kongebarnas krumspring i Madrid. Ikke minst ble det siste prishoppet på elektrisk strøm diskutert i en høylytt, og til tider, amper meningsutveksling

Det måtte da være grenser for hvor mye staten skulle rane til seg, fra folket som levde oppe i de kalde fjellene. 

Det hele var så velsignet fritt for stress, inntil en utålmodig tysker, Heinrich Walther aus Berlin blandet seg inn i diskusjonen. Han levde fortsatt i den tiden da det het "Ordnung muss sein" og forsøkte tappert å få fortgang i det spanske postsystemet.

I velkjent stil albuet han seg fram til disken, stilte seg breibeint opp som en oberst, og prøvde etter beste evne å forklare postdamen at i Berlin hadde man blitt sperret inne hvis man ikke hadde køsystemet i orden. Han skulle bare ha "ett eneste lite frimerke"!! 

All hans argumentasjon, og hissige temperament var totalt dødfødt. Hun hevet ikke så mye som en millimeter på øyelokket, og all hans innestengte energi dalte til jorden som en ballong uten luft.

Han ble nærmest sett på som en utidig spradebasse, uten bakkekontakt, og fikk passet ettertrykkelig påskrevet. Både av betjening og kunder. På postkontoret fulgte de sitt eget system - og slik skulle det være. For slik hadde det vært fra lenge før Franco gikk i kortbukser.

Akkurat denne dagen var det langt viktigere å se bilder av oldebarna til Carmen Maria, enn å få sendt et skarve brev til Tyskland. Det var da vel ikke liv om å gjøre? Passet ikke det for ham så kunne han jo dra ned til Malaga, eller hjem til Berlin og sende brevet derfra Og med et likegyldig skuldertrekk fra den myndige spanske postdamen var den saken ute av verden.

Da var det betraktelig roligere hos en av mine nye venner - "banksjefen". Hans bankfilial lå litt tilbaketrukket fra kirkeplassen. Selv om lokalet ikke var større enn dusjkabinettet i lugaren på danskebåten, ble alt av banktjenester ordnet på reglementert vis. Og til god kurs vekslet han norske oljekroner om til spanske pesetas i alle valører.

Det var en grei bank for det var ikke plass til mer enn en kunde i "dusjkabinettet" av gangen. Og følgelig ble det heller ikke noe stress.

Var det en kunde inne, ja da tok neste kunde seg bare en tur rundt "kvartalet" og håpet på at det var ledig plass på neste runde. 

Var det fortsatt opptatt så var det ikke verre enn at man tok en runde til. Grei køordning.