Etter hjemkomsten til Norge fulgte en tid med "pleie" av min salmonellainfeksjon. Det finnes visstnok - ifølge Norsk helseinformatikk – 2500 forskjellige "undertyper" av denne krabaten. Og en av dem hadde altså kommet på gjestevisitt til meg. Når sant skal sies så greide jeg meg lenge med min utgave av infeksjonen.

Med vissheten om at Spania og Solkysten har atskillig mer å vise fram enn langstrakte badestrender, restauranter og latmannsliv, kunne omsider kursen igjen settes mot Competa. Denne gang var det nok en noe slankere utgave av "Felipe", som ankom byen som har kallenavnet "Gesimsen på Costa del Sol".

Nok en gang kunne jeg flytte opp på min lille suite på finkaen, den med stjerneutsikten, rulle ut soveposen og riktig nyte hverdagslivet sammen med Pepe og de andre landsbyboerne.

Det å oppleve Competa på 80-tallet var faktisk en reise i tid, tilbake til den gang byenes nærmiljø ble anlagt med tanke på fotgjengere og esler. Og byen var nærmest som en spennende labyrint med trapper og trange gater som man kunne gå seg bort i. Det var ikke noen airconditioning som summet og gikk, for i generasjoner hadde man sørget for hvitmalte fasader for å reflektere den brennhete sommersola.

I de små butikkene rundt plassen hadde de små sortkledde konene tid til å slå av en prat midt i handlingen, og det virket på meg som om de hadde all verden med tid. En og annen bikkje ruslet rundt på en evig jakt etter en ekstra matbit, mens kattene dovent plasserte seg langsmed de hvite husveggene for å slumre litt i solvarmen.

Fra kirketårnet sendte klokkene ut sine jevne signal og forkynte for alle i landsbyen hvor mye klokka var. Ved siestatid var det som om det livlige miljøet på torget gikk i dvale. Vindusskoddene ble slått igjen, og de få som beveget seg utendørs var gjerne en og annen turist som hadde forvillet seg hit opp, og nå var på desperat jakt etter noe å leske strupen med i den dirrende heten.

Som ved et trylleslag

Når siestaen var over, og Competa igjen - som ved et trylleslag – ble forvandlet til en pulserende landsby, var det som om torget og de trange gatene fikk en ny oppvåkning. Folket myldret fram igjen etter noen timers hvile, de gamle kvinnene slo seg ned på stoler utenfor husene sine, og skravlet så det riktig ljomet mellom husveggene. Støynivået her var på mange måter noe helt annet enn det vi kjenner fra Norge.

Det var ingenting unormalt med motorbråket fra mopeder på fri eksos, som blandet seg med lyden fra en eller annen uoverensstemmelse mellom den eldre og den yngre generasjonen. Når pater familias da omsider grep inn og ga uttrykk for sitt syn på saker og ting, ja da kunne det fort bli både smelling og kjefting mellom murhusene som sendte lyden i ekko gjennom gatene.

Det var en egen oppdagerferd å rusle rundt. Folk brukte gatene, iblant hele gata, slik at man faktisk måtte hoppe over en og annen vaskebalje, eller beina på den kona som eide balja.

I en av disse gatene bodde Marguerita. I følge naboene hadde hun legende hender, og kunne kurere både det ene og det andre. Da vi var innom hadde hun mer enn nok med å komme i mål på bønnekransen.

Fingrene gikk som "kjepper i hjul", samtidig som hun kommenterte TV-serien Dallas. Hun slapp sin vrede løs over J.R. Ewing, den alltid intrigefulle sønnen i familien Ewing som aldri lot en sjanse gå fra seg, hvis han kunne gjøre livet surt for sine fiender.

Det var litt av et kunststykke å kommentere Dallas samtidig som hun også skulle konsentrere seg om rosenkransen sin. Kransen består av fem ganger ti perler (hver gruppe kalles en dekade) og en stor perle mellom hver dekade i selve kransen samt 5 perler (1 + 3 + 1) som henger ned fra kransen. Strengen som henger ned er normalt festet i en medaljong, hvor det gjerne er bilde av jomfru Maria. Nederst henger et krusifiks.

Rosenkransen er bygget på enkle bønner som i alle fall de eldre i Competa kan. Ved de store perlene innenfor kransen ber man "Fader vår", ved hver liten perle "Hill deg, Maria", og hver dekade avsluttes med et "Ære være Faderen ..."

En fullstendig rosenkransbønn skal strekke seg over 15 dekader, altså tre ganger gjennom hele rosenkransen! Den som har litt trening i denne bønneformen, og selvfølgelig kan de muntlige bønnene utenat, vil kunne gå fullt ut inn i den, og samtidig ha et slags overskudd til å meditere over sentrale hendelser i Bibelen, eller som Marguerita, følge intenst med i Dallas samtidig.

Margueritas flerbruksgryte

Marguerita var en gammel elskelig dame. Hun var som en sprudlende kilde, og fortalte levende og engasjert om spansk historie, og hun lærte meg utrolig mye om landsbyen, om spanske skikker og kultur.

Alle i Competa prøvde å lære meg språket, og de var tålmodigheten selv, når jeg ikke fikk grammatikken helt på plass. Alle de nye "språklærerne" mine bare smilte, og synes det var litt fornøyelig med "Hombre de Noruega" som prøvde å snakke deres språk.

Det var nok ikke den "spansken" man snakker i Madrid, men snarere en dialekt som preger områdene syd i Spania. Det er nemlig en stor forskjell på språket i sør, i forhold til Nord-Spania.

Inne i huset til Marguerita var det plassert ei gryte under bordet. Denne gryta hadde mange bruksområder fortalte hun. Først var man ute og hentet inn kvister til å tenne opp bål utendørs. Så kokte man opp maten, og fikk dette over i noen andre fat, før glørne fra bålet ble lagt oppi gryta. Deretter kom lokket på plass over gryta, gryta kom på plass under bordet, og husets beboere og gjester tok plass rundt bordet. Beina ble på grytelokket og vips så hadde man en ekstra varmekilde i huset.

Da vi besøkte Marguerita hadde hun i tillegg lagt et stort ullteppe på bordet, slik at det lunet ekstra godt. Og med hjemmebakte kaker og en kopp kruttsterk kaffe gikk praten livlig, og timene føyk av sted.