Margaret Clementz fant roen i Cómpeta, og her sto motivene formelig i kø og ventet.

Margaret fant massevis av motiver i Cómpetaområdet

Rex Gates var en begavet kunstner og drev sitt eget keramikerverksted

Rundt 30 år senere møtte jeg Rex igjen, og to gråhårete karer kunne mimre litt over gode minner fra tiden jeg hadde i Cómpeta

Hele området rundt Cómpeta var som manna i ørkenen for de som var opptatt med ulike former for kunstneriske sysler. Og det var et lite internasjonalt miljø hvor flere kunstnere innen ulike sjangre jobbet, så vel alene som i fellesskap. Her var malere, glasskunstnere, keramikere, fotografer, poeter, forfattere, skulptører etc. Omtrent hele kunstskalaen var representert.

En av grunnene til at jeg befant meg i Cómpeta, var foruten eventyrlyst og stor utferdstrang, at jeg altså hadde takket ja til et tilbud om å være sjåfør for kunstnerinnen Margaret Clementz fra Hagenes ved Kodal, litt nord for Larvik.

Når kulden gjorde sitt inntog, Hageneselva frøs igjen, vinden peip rundt hushjørnene og Kong Vinter sendte termometersøylen nedover – ja da krøp også kulda inn i den kodalske kunstnersjelen. Da ville hun nedover - til lyset og varmen i Andalucía for å tine seg opp. Andre dømte henne "nord og ned" for slike "vidløftige" planer, men hun valgte å følge sin indre stemme. For å si det på godt norsk: Hun var, og er fortsatt, kjerringa mot strømmen.

Gode gamle "Gjedda" (Peugeoten) ble hentet fram fram fra vinterdvalen i garasjen og stuet nærmest til taket og vel så det med staffelier, pensler, lerreter, fargetuber og alskens remedier. 

Margaret mente trafikken på motorveiene nedover i Europa ikke var den rette boltreplassen for en dame i hennes alder, og i tillegg var det vinterføre i Nord-Europa.

Den gangen drev jeg selv med litt oljemaling og var elev i hennes atelier, så det passet godt med et slikt kjøreoppdrag. Som to frosne representanter fra vinterlandet hadde vi som tidligere beskrevet ankommet Cómpeta i kveldingen. Et av resultatene var altså at jeg ble kjent med Pepe og fikk bo på finkaen hans.

Kan ikke forklares – må selv erfares

Margaret hadde vært i Competa tidligere, og underveis fortalte hun begeistret, og for å si det mildt: i fargerike ordelag, om det helt spesielle lyset som var oppe i fjellene. Det kunne minne om lyset i Skagen og nede i Provence.

- Der henter jeg fram de kraftige fargene mine, og kan utfolde meg i en helt ny fargeskala. I Cómpeta er solnedgangen preget av kraftige, strålende farger, og når man forsøker å gjengi dem, kan man nesten fristes til å si at en himmel kan jo ikke se slik ut. Nå skulle hun ta med seg staffeliet og malesakene, og begi seg innover i landskapet rundt Cómpeta. Problemet var bare at denne følelsen av tilfredshet med tilværelsen kunne ikke forklares – nei, det må du selv oppleve, sa hun.

Og jeg hadde ikke vært mange dagene i Cómpeta før jeg forsto hva hun mente.

Folka som den gangen var med i "kunstnerbataljonen" var som trekkfuglene, de oppholdt seg i kortere eller lengre perioder i Cómpeta, og de kom fra både England, Irland, Frankrike, Tyskland, Norge, Sverige, Danmark, Nederland og Amerika.

Nå tuslet de rundt med større eller mindre japanske kamera på magen, eller staffeliet på ryggen, fant seg en fredet plett og satte i gang. Bilder i alle slags størrelser og av ulike motiv ble festet til lerretet. Selv om de jobbet med ulike former for kunst, hadde de mye inspirasjon å tilføre hverandre. Derfor ble atskillige møter over en kopp kaffe eller et glass vin på en av de små barene i Cómpeta.

Disse møtene ble etter hvert nærmest små kunstutstillinger og "seminarer" som strakte seg langt utover i de små timer. Iblant helt til sola steg opp i øst og forkynte en ny dag sto klar i dørsprekken.

Under disse samlingene delte de sin erfaring og ga hverandre gode råd og tips. Det var ikke noen konkurranseforhold mellom kunstnerne, og derfor var det helt naturlig at de også iblant arrangerte felles kunstutstillinger.

En av de jeg stiftet bekjentskap med var amerikaneren Rex Gates som bl.a. drev med keramikk. Det var utrolig å sette seg ned i det lille rommet hvor han holdt til, og bare se hvordan en grå uanselig leirklump ble formet under hans vare hender til de vakreste krukker og vaser.

Ingen av produktene var like, selv om de kunne se sånn ut ved første øyekast. Men som han sa: Det er som med oss mennesker – vi kan se ut som kopier av hverandre i blant, men det er likevel forskjell på oss.

I dag holder Rex til i Ceramica La Posada. For noen år tilbake møtes vi og mimret litt fra tiden nærmere 30 år tilbake.

Pepe var av den oppfatning at kunstnerne var noen "underlige skruer" og de levde liksom helt oppslukt i sin egen lille verden. Men når sant skal sies så hadde han noen virkelige "godbiter" av gamle malerier på veggene i finkaen, men det brydde han seg lite om.

Det måtte da finnes bedre tidtrøyte enn å dra rundt male bilder. Og gubben hadde sine egne planer om å vise oss noe helt spesielt…