Krigsseilernes evige krig
Arne Strøm fra Narvik var en av de unge som dro til sjøs og havnet midt oppi krigens inferno. Det skulle prege ham resten av livet.
Kåre Aarnes forteller om sitt møte med norsk byråkrati da han kom hjem etter krigen, og trengte helsehjelp. Det ble en voldsom nedtur, og han forlot Norge i mange år.
Åge William Berge mottar æresdiplom og hedersvase for sin innsats.
Leif Baumann fra Kiby ved Vadsø havnet mellom barken og veden, og unnslapp døden med ørliten margin.
Helge Andresen fra Larvik fikk med seg invasjonen både i Nord-Afrika og i Normandie.
Da andre verdenskrig brøt ut befant norske sjøfolk seg plutselig i fremste linje. De ble våre modige og kjempende handelsflåte. De var våre krigsseilere. De hadde ingen plasser å gjemme seg. De var henvist til skipsdekket og livbåter. Gang på gang krysset norske sjøfolk Atlanterhavet vel vitende om at sannsynligheten var stor for at havet ville bli deres grav. De som var så heldige å overleve dette, kom fra det med sterke opplevelser.
Hver og en av krigsseilerne har sin egen historie, men mange av dem valgte å tie om sine opplevelser. Det er 69 år siden krigen sluttet, og det begynner å tynnes i rekken av krigsseilere. De tre siste årene har nærmest vært en kamp mot klokka, for forfatteren som har reist rundt i Norge for å dokumentere deres historie. Og nå er resultatet her. Totalt er historiene til 17 krigsseilere samlet. I denne boka forteller noen av de siste krigsseilerne sine historier. Her får vi også lese om tiden ETTER krigen og den skammelige behandling de fikk. Vi følger deres historie helt frem til Forsvarsministerens unnskyldning 3. august 2012.
For noen av dem er det også første gang deres familier, barn og barnebarn fikk vite hva de norske sjøfolka i handelsflåten hadde opplevd der ute havet. Om norske menn og kvinner som seilte seg inn i Norgeshistorien gjennom fem lange og tunge krigsår. På ulike skip seilte de med livet som innsats 24 timer i døgnet, både utenriks på de store verdenshavene, og langs den værharde Norskekysten. I minelagt farvann, eller som mål for fiendtlige fly og ubåter. Det hendte nok at det gikk "en kule varmt" når de ga luft for sine meninger når de på sine knappe fridager besøkte de lokale barene. Men da de som var så heldige å ha overlevd kom hjem, ble de liksom så stille.
Da fasiten ble gjort opp kom sannheten for dagen: Hver tiende mann måtte dø…Ungdommene som dro til sjøs før utbruddet av andre verdenskrig hadde ulike motiv. Eventyrlyst og et liv som havets vagabond var drivkraften for noen, for andre var den store drømmen å klare seg økonomisk i krisetider. Men krigen kom og la det hele i grus. Den vonde hjemkomsten de fikk etter fem års innsats for fedrelandet, ga mange av dem et liv i fornedrelse. For krigsseilerne opplevde hele perioden fra 1. september 1939 og fram til forsvarsministerens unnskyldning 3. august 2013 som en evig krig. Først mot tyskerne.
Deretter mot egne myndigheter, de samme som de hadde ofret helse og psyke for å forsvare … En av dem – Arne Strøm - dro ut fra hjembyen Narvik som 16-åring. Og forteller bl.a. dette: Nordlendinger erholder ikke hyre her.- Jeg var under lovlig alder for å mønstre på, så jeg måtte ha med brev hjemmefra hvor foreldrene mine ga sitt samtykke. Jeg var heldig med skip, fikk være sammen med sjøfolk av den rette typen. De som var "romslige" og inkluderte alle i kameratflokken, uansett om de kom fra "de finere strøk av landet" eller var nordlending.
Det hadde ikke alltid vært like greit å være nordlending om bord i utenriksfart. Vi ble nok litt uglesett. Og jeg vet at enkelte redere ikke ønsket oss om bord i det hele tatt. Jeg hørte om et rederi i Haugesund, som tidligere hadde slått opp følgende plakat på kontordøra: "Nordlendinger erholder ikke hyre her. "Hvorfor det var slik må Vår Herre vite, for jeg vet ikke hva som egentlig lå til grunn for denne reservertheten.
De fleste av oss var jo oppvokst med havet som nabo, og vi var godt vant med storm og grov sjø, og hadde vel fått inn sjømannslivet med morsmelken. Ute på havet var vi i vårt rette element, og det var slik at yrker innen sjøfart og fiske veldig ofte gikk i arv fra far til sønn. Og det måtte jo være verdifullt ute på krigshavet.
En annen sak er jo at vi nordlendinger ikke akkurat er kjent for å pakke meningene våre inn i bomull, men heller det motsatte. Vi kaller en spade for en spade. Så det kan vel ligge noe her også. Vi sjøfolk hadde nok lett for å bli litt rastløse under de forholdene vi levde under. Tidene var utrygge, og når vi gikk i konvoi så vi andre skip bli torpedert rundt oss. Det store spørsmålet var alltid: Er det vi som blir det neste offeret? Noen av oss byttet ofte skip, og i krigsårene sto jeg også en stund om bord i flere andre skip. Etter seks måneder om bord fikk vi noen fridager, og hygget oss med kjentfolk fra andre skip. Men så fort fridagene var over måtte vi pent dra til sjøs igjen. Og vi måtte ta den båten vi ble plukket ut til, enten den var god eller dårlig. Slik kunne myndighetene behandle oss den gang. Vi hadde ikke noe vi skulle sagt. Så du kan si at vi i handelsflåten var plassert i krigstjeneste, uten noen reservasjonsrett. Det var nære på flere ganger, i løpet av de årene jeg seilte i handelsflåten. Jeg hadde derfor ikke i min villeste fantasi ventet at det skulle være så vondt å komme hjem da krigen omsider var slutt. Etter alt det jeg har opplevd og sett med egne øyne, kan jeg underskrive på at forfatteren Per Hansson har full dekning for alt det han skriver i boka "Hver tiende mann måtte dø".
Alt dette er en realistisk dokumentasjon over de norske krigsseilernes innsats under krigen på havet. Han forsto hva vi sleit med i de årene vi seilte for Norge, men han forsto også hva vi måtte slite med etter krigen. For da startet en ny krig for oss – en krig for å beholde vår egen verdighet som menneske. Sjokket for oss var at våre motstandere denne gang var de som styrte landet vårt, sier Arne med ettertrykk.
I boka "Krigsseilernes evige krig", er han en av dem som forteller sin sterke beretning.
Stor media-interesse for Krigsseilernes evige krig NRK-intervju med Sverre Johan Haga: For fleire krigsseglarar blei frigjeringsdagen eit antiklimaks. Sverre Johan Haga (94) meinte han ikkje fekk det betre på land og blei verande på sjøen.8. mai var det også intervju med 94-årige Sverre Johan Haga. Han er også omtalt i boka "Krigsseilernes evige krig", hvor han forteller om konvoifarta, og hvordan sjøfolka i handelsflåten var med å nedkjempe nazismens tyranni. Klikk på lenken og hør Haga blir intervjuet av NRK-TVhttps://www.nrk.no/.../ville-ikkje-pa-land-da-krigen-tok...
Helge forteller i NRK
I dette filmklippet fra NRK møter du krigsseileren Helge Andresen fra Larvik. Helge seilte utenriks under hele krigen, og han var en av dem som også var med på invasjonen i Normandie. I forbindelse med lanseringen av boka Krigsseilernes evige krig ble han intervjuet av NRK, blant annet om landgangen i Normandie
https://www.nrk.no/video/PS*171224
Krigsseilernes evige krig LIV Forlag Innbundet 336 sider2014
Her kan du lese mer om boka:
https://norge24.org/2014/11/04/stinn-brakke-pa-fredshuset-i-risor-krigsseilernes-evige-krig/
Boka er også innlest som lydbok av skuespiller Ola Otnes, og den er utgitt av Bonnier Forlag Norge.
Boken handler om menn og kvinner som seilte seg inn i Norgeshistorien gjennom fem lange og tunge krigsår. På ulike skip seilte de med livet som innsats 24 timer i døgnet, både utenriks på de store verdenshavene, og langs den værharde norgeskysten. I minelagt farvann, eller som mål for fiendtlige fly og ubåter.
Ungdommene som dro til sjøs før utbruddet av andre verdenskrig hadde ulike motiv. Eventyrlyst og et liv som havets vagabond var drivkraften for noen, for andre var den store drømmen å klare seg økonomisk i krisetider. Men krigen kom og la det hele i grus.
Den vonde hjemkomsten de fikk etter fem års innsats for fedrelandet, ga mange av dem et liv i fornedrelse. For krigsseilerne opplevde hele perioden fra 1. september 1939 og fram til forsvarsministerens unnskyldning 3. august 2013 som en evig krig. Først mot tyskerne. Deretter mot egne myndigheter, de samme som krigsseilerne hadde ofret helse og psyke for å forsvare ...
Dette er krigsseilernes egen historie, fortalt av dem selv.
Oddvar Schjølberg (1948) er født og bosatt i Larvik. Han debuterte som forfatter i 2005 med boken Krigsseiler og tidsvitne. Siden har det blitt en rekke utgivelser, de fleste med andre verdenskrig og deres ofre som bakteppe.
