Keiser Leon og Skjønne Helene
Pepe hadde adoptert to villbikkjer, den ene hadde fått navnet Keiser Leon og den andre Helene.
Pepes hjemmelagde pølser som hang på rekke og rad oppunder taket var snadder som de firbeinte gjerne skulle hatt en smakebit av
Villhundenes"musikalske" innslag startet gjerne på en av finkaene, og deretter var det omtrent som om de tok "bølgen" rundt dalsidene. Og slik kunne "musikerne" holde det gående i timevis med sine friluftskonserter.
Mange har oppfatning av at spanjolene ikke bryr seg om dyra sine. I tidligere tider var nok det annerledes, når det streifet horder av villhunder rundt om. Men i dag er det kommet flere nye lover angående dyrehold. Så det går framover også på dette området. Den som vanskjøtter sine husdyr risikerer nå høye bøte, rettssak og påfølgende straff.
Uansett - Pepe var i så fall et solid unntak. Han hadde adoptert to villbikkjer, den ene hadde fått navnet Keiser Leon og den andre Helene. Sistnevnte var en noe underlig blandingskreasjon, og fikk raskt tilnavnet Skjønne Helene – hun du sikkert kjenner fra den franske komponisten Jacques Offenbachs populære komiske opera "Den Skjønne Helene" fra 1864.
Pepes Helene hadde muligens pådratt seg en sykdom, for den var ganske så skabbete i pelsen, og manglet hår både her og der. Dermed var hun kvalifisert til Pepes spesialbehandling. Hun ervervet seg det privilegiet å ligge inne på jordgulvet på kjøkkenet, og fikk hele tiden tilgang til friskt vann og godt med mat. Men like fullt - hun stirret lengselsfullt på Pepes hjemmelagde pølser som hang på rekke og rad oppunder taket. Dette var snadder hun gjerne skulle hatt en smakebit av. Men der satte finkabestyreren grensen!
Keiser Leon var som seg hør og bør – vakthund, og slapp ingen andre inn på sine enemerker – unntatt et tyvetalls "kolleger" som holdt konsert sammen med ham utendørs hele natten. Ikke minst ved fullmåne stemte firbente solister og kor opp med sine egne nattlige konserter rundt om i dalsidene som omga finkaen. De "musikalske" innslagene startet gjerne på en av finkaene, og deretter var det omtrent som om de tok "bølgen" rundt dalsidene. Og slik kunne "musikerne" holde det gående i timevis med sine friluftskonserter. Når sant skal sies, så var det mer sjenerende enn vakkert.
Pepe hadde et hjerte av gull, også for alle de firbente i området. Hver eneste kveld la vi i vei oppover fjellsiden for å hente hundemat. Alle barer og restauranter i området skulle besøkes, og programmet var det samme hver eneste gang: Innsamling av matrestene etter dagens servering. Alle delikatessene ble lagt i plastikkposer før vi - i stup mørke - startet tilbaketoget til finkaen.
Om jeg aldri før hadde visst at hunder har en utmerket luktesans, så fikk jeg til fulle bevist det her. Det var omtrent som Rottefangeren i Hameln, bare at her var musene byttet ut med hunder. Villhundene som streifet rundt i fjellområdet værét kjøttrester i mils omkrets, og nå kom de fra alle kanter, og sluttet seg til følget vårt som trofaste tinnsoldater.
I pur glede hoppet og spratt de rundt beina våre og nafset i såvel plastposene som oppetter skinnleggene våre. Mot spanske villhunders solide tanngard hadde dagens moderne plastposer lite å stille opp. De revnet som overmodne tomater, og ut veltet det herligeste koldtbord med ingredienser som kjøtt og fisk, brød og kaker, og ikke å forglemme alle de solide kjøttbeina. Hunder i alle slags størrelser og fasonger kastet seg bokstavelig talt over tilbudene som gladiatorer i sin livs kamp. Omtrent som norske pensjonister på Harrytur i Strømstad. Det var ikke det minste å undres over at alle løshunder i vid omkrets så opp til Pepe som selveste prototypen for alle hunders Florence Nightingale.
Jeg har aldri vært redd for hunder, men har lært meg til å ha respekt for dem, spesielt Keiser Leon. Vi holdt hverandre på en labbs avstand, jeg skulte mistenksomt på ham, og han gliste tilbake med en plettfri tanngard.
Men en dag skulle vi virkelige bli gode venner…