Jeg overlevde Auschwitz

Blanche Major – Jeg overlevde Auschwitz

Et lite utdrag fra boka: Måtte tilbake til Auschwitz:

I mange år fortrengte Blanche minnene om Auschwitz og alle de lidelsene hun gjennomlevde i denne leiren. Bare det å høre navnet var nok til å fylle henne med en dyp redsel. Men ettersom tiden gikk var det som om minnene kom tilbake – helst på nattetid, når det var stille rundt henne. Den ene detaljen etter den andre dukket opp. Det hele ble forsterket når hun gradvis begynte å lese bøker skrevet om fangeleirene, og ikke minst etter filmen om Holocaust." 

Det var som om det nærmest krøp inn under huden på meg, og jeg forsto at jeg på ingen måte var ferdig med de vonde opplevelsene fra Auschwitz-Birkenau. De lå hele tiden og lurte i underbevisstheten min.

I 1980 ble jeg rammet av det som legen Leo Eitinger betegnet som KZ-syndromet. Eitinger hadde selv sittet som fange i Auschwitz, og visste bedre enn noen annen hva som rørte seg i oss krigsfanger. Han hadde ganske tidlig forsket på disse tingene og konstatert at Konsentrasjonsleir-syndromet innhenter de fleste krigsfanger før eller siden. 

Mot slutten av 1980-tallet var jeg blitt mer og mer opptatt av at jeg måtte se Auschwitz igjen. Jeg snakket med søsteren min om dette, men hun orket ikke tanken på å dra tilbake til det helvetet som hadde tatt så mye av ungdomstiden vår.

Heller ikke Gyuri var spesielt interessert i å reise. Han hadde mer enn nok med å takle sine egne vonde minner. Han slet med mange vonde traumer fra krigen, men han klarte aldri å snakke ut om dette. 

Han prøvde en gang å fortelle om noe av det han hadde opplevd ved østfronten. Det var ikke så mye han klarte å fortelle, før det liksom låste seg helt, og han brast i gråt. I stedet gikk han og bar på alt det vonde inne i seg. Og han ville aldeles ikke reise tilbake til noen av konsentrasjons-leirene. 

Men en dag kom hun over en liten annonse i Aftenposten. Det var noen ildsjeler nede i Risør, med en tyskfødt dame som primus motor, som ønsket å starte med holdningsskapende tematurer til konsen-trasjonsleirene, og den første turen skulle gå av stabelen i august 1992.  

Jeg var ikke sein om å ta en telefon for å sikre meg plass, men fikk i første omgang ikke lov til å bli med, fordi de var redde for at denne turen ville bli altfor sterk for meg. Men etter et par dager ringte en av dem som var med på å arrangere turen – Geir Lid – og fortalte at jeg var hjertelig velkommen. 

Jeg glemmer aldri denne turen i selskap med 70 ungdommer fra Risør Ungdomsskole med Helga Arntzen i spissen. Vi dro av sted nedover mot Polen, i en stor toetasjes buss. Underveis fikk jeg anledning til å bli bedre kjent med de fine ungdommene. 

Men det ble samtidig mer og mer vanskelig jo nærmere vi kom konsentrasjonsleiren, og jeg begynte å gråte flere mil før vi kom til Auschwitz. Når den velkjente porten lyste mot meg var det som et gufs fra fortiden. Det var som om det fullstendig paralyserte meg noen øyeblikk. 

For første gang – etter 48 år – skulle jeg inn i leiren igjen. Det var med en underlig følelse jeg gikk inn porten i Auschwitz-Birkenau. Det var her som jeg mistet min familie, og det er denne plassen som er deres gravplass i dag. Det er også vondt fordi jeg ikke kan fatte hvordan dette kunne skje. 

Det var veldig hardt å stå på seleksjons-plattformen, etter så mange år. Mens jeg sto der var det som om alle minnene vellet fram i meg, og jeg var tilbake til den 7. juli 1944, For det var her jeg så mor for siste gang. Samtidig forsvant far, onklene og tantene mine, to bestemødre og sjuåringene Lazi og Agi. 

Jeg måtte gå den samme veien som de gikk. Måtte se hvor lang tid de hadde til å tenke. Kanskje forsto de hva som ventet dem noen hundre meter lenger opp, kanskje ikke. Jeg håper det siste, og at de slapp å lide lenge. Denne reisen var også viktig – fordi jeg fikk fortelle min historie til de ungdommene som var med. 

Samtidig så ga denne første turen meg håp. Ikke minst når jeg så hvordan ungdommene reagerte på det de fikk se. Mange hadde lest om leirene, men når de selv kom dit – forsto de.

Skoleturene ga håp De første årene slet hun med alle de vonde minnene, og hun klarte ikke engang å høre ordet Auschwitz før hun ble fylt av redsel. Men i august 1992 dro hun altså sammen med 70 norske skoleungdommer på tematur til Auschwitz. 

Denne reisen ga henne håp for framtiden, og hun forsto viktigheten av å dele sin historie med andre, for at ikke destruktive ideologier skal få fotfeste igjen. 

Hennes motto var å bruke de vonde opplevelsene fra fortiden – sette dem inn i nåtiden for å gjøre framtiden bedre for de oppvoksende generasjoner. 

Selv sier hun det slik: Vi må ikke overse historiens grusomste forbrytelse.

– Jeg kan ikke gi noen fullgod forklaring på hvorfor nettopp jeg overlevde Holocaust. Men jeg vet – på bakgrunn av mine egne lidelser og mareritt – at det som ligger på mitt hjerte, er å fortelle nye generasjoner min historie, og formane dem til ikke å overse verdens-historiens grusomste forbrytelse. 

Nettopp dette har Blanche Major gjort utrettelig i år etter år. Hun har reist med skoleklasser på holdningsskapende tematurer tilbake til Auschwitz, hun har besøkt skoler og foreninger og holdt foredrag om hvor viktig det er og ikke la rasistenes og revisjonistenes påstander stå ubesvart.

– Om få år er alle vi som opplevde konsentra-sjonsleirene borte. Derfor er det så viktig at vi som klarer det, forteller hva som egentlig skjedde, sier Blanche. 

Lunde Forlag 2005

Blanche Major fotografert før hun ble sendt til Auschwitz. 

Gyuiri og Blanche Major i Pech før deportasjonen

Bryllupet og gjestene i Gettoen

Det var en gledens dag - men dystre molltoner lå på lur da Balche og Gyuri giftet seg. Bak til venstre står Blanches mor Aranka 

Noen dager etter bryllupet ble Gyuri hentet av SS-soldater og sendt til en leir øst i landet.

De ungarske jødene ble klemt inn i godsvogner og fraktet til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau i Polen. I dag står en slik vogn som et minne i leiren.

Blanche og Gyuri overlevde Holocaust. Det første året etter krigen var de statsløse og bodde i en UNNRA-leir. Her fikk de sønnen Peter. Senere fikk de opphold i Norge

For første gang tilbake i Auschwitz igjen

Oddvar Schjølberg intervjuer Blanche i forbindelse med et TV-opptak.

Anne Kristine Herje overrekkes Blanche Majors Forsoningspris av Peter Major sammen med Blanche Major