Uten strøm og vann

Etter en god natts søvn, våknet jeg av den liflige duften fra nykokt kaffe som smøg seg opp vindeltrappen og videre inn i neseborene. Pepe hadde vært tidlig i sving, og hadde allerede avlagt byens baker et besøk, og sikret seg nystekte baguetter. I Spania er ikke frokost regnet på samme måte som i Norge, hvor mange regner det som dagens viktigste måltidet.

For spanjoler er mat det samme som sosiale samlinger med familie eller venner, og det tar ofte mange timer å komme seg gjennom både lunsj og middag. Frokosten blir derimot kjapt og effektivt unnagjort. Gjerne på en bar underveis til jobben, bare en kopp kaffe eventuelt med noen kjeks, chorroz med sjokolade, eller ristet loff med tomat. For vår del benket vi oss rundt det lille bordet på det knøttlille kjøkkenet, og Pepe disket opp med litt mild selvprodusert olivenolje i en skål, oppskårne solmodne tomater fra egen hage, en salt- og pepperdrysse, pluss noen skiver med serranoskinke og litt ost. Så var det bare å dyppe baguetten i olivenoljen og dandere med tilbehøret. Det smakte godt.

Kan jo samtidig nevne at mandler, honning og tropiske frukter er viktige lokale råvarer, men de viktigste avlingene er utvilsom druer og oliven.

Vi skulle ikke bo i det trange huset, som lå godt inneklemt i en av de like trange gatene. Vi skulle i stedet bo i landlige omgivelser, og Pepe forklarte at så snart vi følte oss mette, var det tid for å dra ned til hans finca hvor vi skulle campere i tiden framover.

 Knapt nok plass for esler

Nå i dagslyset fikk vi et helt annet inntrykk av byen Competa. Her virket det som tiden var skrudd mange tiår tilbake. Mange av bygningene var gamle, og det var ingen som var den andre lik. Det så nesten ut som om utbyggingen har foregått i takt med innholdet i lommeboka. Utvidelsene kom langsomt, og man måtte bygge i høyden.

Tar man seg tid til å gå opp de trange og bratte bakkene oppdaget man mange interessante bygninger. I sterk kontrast til de kritthvite veggene hadde husmødrene plassert blomster i vinduene og på balkongene. Og inngangsdørene var gjerne malt i sterke blå eller grønne farger. Andre hadde pyntet opp med religiøse motiv på veggen.

I de trange gatene og smugene var det ofte umulig komme gjennom med bil. Men det var fritt fram for tohjulinger, med eller uten motor. Ekkoet fra motorene kunne høres i hele byen, og det var som lyden av en krigshær gjallet gjennom gatene.

Da var det mer sjarmerende når ett og annet esel kom luntende, gjerne med noen sekker plassert på hver side, og eselklovene ga gjenlyd mellom husveggene. 

I de bratteste bakkene var det støpt inn "striper" med forhøyninger, slik at klovene fikk bedre feste.

Men best av alt; her hadde folk, og har fortsatt den dag i dag, tid nok til å sitte ned og prate med hverandre, ja rett og slett kunne ta livet med ro. Og nå skulle vi til Pepes finca som lå litt sydvest for "sentrum".

Etter min oppfatning var et slikt landsted, noe som ble kalt for en Hacienda – trodde jeg. Men det var altså en finca han hadde, som viste seg å være en slags bondegård.

Fincaen lå litt utenfor selve landsbyen, nede i en bratt fjellskråning. I tidligere tider bosatte store deler av Andalucias befolkning seg høyt oppe på dramatiske klipper i fjellene framfor nede på slettene. 

Oppe i fjellene var det lettere å forsvare seg mot fiender. Og rundt de små byene, bygde de gjerne opp en solid mur. Og Competa er en slik by. 

Ei sliten bikkje på jakt etter en liten godbit, mens kattene passer på om det ikke skulle bli en aldri så liten bit til dem også

Mandelblomster

Mandeltrærne er et flott syn når de blomstrer

Pepes batteriradio sto bak en plankebit, inntil veggen. Der var det visstnok de beste mottakerforholdene. Og sendingene - ja de varte like lenge som batteriene varte.

Pepe sammen med sin sønn. Han studerte kunst ved et akademi i Madrid, og ble etter hvert en høyt anerkjent kunstner innen kirkekunst og altertavler.

Villroser og olivenlunder

Det var en svingete, bratt og smal vei ned til fincaen. Autovern var tydeligvis et ukjent ord, men det var ikke noe problem, for det var bare å holde seg helt inn til fjellet så gikk det greit.

- Dessuten er det plassert en stor stein her og der, sa Pepe, som til vanlig brukte sin tohjuls-traktor opp og ned.

Men var veien dårlig så var til gjengjeld utsikten desto mer spesiell. Fra et overveldende panorama mot Middelhavet i syd-øst, gled landskapet over i blåne etter blåne av fjell i vest, med Sierra de Tejede som blikkfang der fjellet raget 2065 meter over havet. De hvite skorpen oppe på fjelltoppen forsterket synsinntrykket.

Nedenfor fincaen bredte uendelige olivenlunder og vinmarker seg rundt i åssidene. Og langs steingardene slåss fargerike villroser og bougenvilla om plassen. Dette scenariet var som en fullkommen ramme rundt den lille falleferdige gården.

Omkranset av en stor olivenlund med appelsin- og sitrontrær som små fargeklatter, var det som det reneste eldorado for en frossen nordmann, som hadde kjørt fra januarkulden i Norge, via snøføyke og trafikkork i Tyskland og Frankrike, da bilen endelig kunne parkeres på Pepes finca. Det å kunne plukke sitroner og appelsiner rett fra treet, framfor å måke snø hjemme i Larvik, var en ny og morsom opplevelse. Og attpåtil spise så mye man bare orket å sette til livs av søte appelsiner.

Det gikk automatisk noen tanker hjem til Larvik – hvor Gerd Solveig hadde mer enn nok med å holde snøen unna.

Ville neppe fått noen arkitektpris

Selve boligen gikk nok ikke under betegnelsen luksusvilla, og ville nok heller ikke seilt opp som noen solid ener på likningskontorets Ti-på-toppliste når det gjaldt likningsverdi. Det lille hvite murhuset ville heller aldri få betegnelsen en arkitektonisk perle, for her manglet det meste.

Hvorfor bry seg om å ha glass i vinduene så lenge det fantes papplater, eller en hel inngangsdør når en gammel og velbrukt sponplate, samt en solid staur gjorde samme nytten for den halve døren som manglet? Pepe var en jordnær mann og han praktiserte gjenvinning i utvidet forstand.

Inne på kjøkkenet rådde en babelsk forvirring, og det liknet mest av alt en velassortert gjenbruksbutikk. Her var det ulike stoler, rundt om var det små hauger med appelsiner og limefrukt. Krukker og kjøkkenredskaper kappes om plassen, sammen med noen årganger gamle spanske ukeblad. Av alle ting hadde han også en liten, men fullt brukbar kanon plassert på ei hylle. Hva han skulle med den var visst uvesentlig - kjøkkenet var hans domene, og slik skulle det være. Nåja - hunden "Skjønne Helene" hadde fått tildelt en plass i et hjørne, hvor det var god utsikt opp til Pepes hjemmelagde pølser.

Grei arbeidsfordeling

Taksteinene på bygningen bar preg av mange år med sol og tørke, og var i likhet med mye av det andre i huset, i en nokså miserabel forfatning. Det var flere store hull i taket både her og der. Spesielt var Pepe fornøyd med hullene over oppvaskbenken. Hans oppgave var å sette fram kopper, kar og tallerkener, så var det hans kompanjong Vår Herre som hadde ansvaret for å sende regn og ta seg av oppvasken. Enkel og grei arbeidsfordeling, mente den godslige spanjolen. Men regn var mangelvare, så det ble så som så med oppvasken. Det endte med at jeg måtte skride til verket og gi de to kompanjongene en hjelpende hånd.

Riktignok var Pepe i gang med å legge vannledninger – i alle fall slik at busker og trær fikk noen hardt tiltrengte vanndråper. Og han hadde vann i ei tønne utenfor, men hvor lenge det hadde stått i tønna var det ingen som visste helt eksakt. Så for sikkerhets skyld kjøpte vi gjerne noen dunker med vann i en av de små kolonialbutikkene. Så vi var sikret reint vann til kaffen.

Pepe var ikke av dem som forhastet seg, og han var som selveste personifiseringen av begrepet Mañana, mañana. Hvorfor skulle han forandre på noe som var inngrodd i ham fra barnsben av? Han hadde funnet sin livsrytme og trivdes med den – blottet for alt som kunne minne om stress. Det er mer riktig å si at her på fincaen gikk sjefen etter sola, og ikke etter klokka.

Sendingen varte så lenge batteriene varte

Moderne installasjoner som innlagt vann og elektrisk strøm var totalt ukjente begreper i boligen. Fravær av elektrisitet var naturligvis grunnen til at TV ikke fantes i huset, men en batteridrevet reiseradio gjorde susen. Pepe hadde nok ikke verdens beste hørsel, og var av den bastante mening at en nymotens innretning som høreapparat bare var i veien.

Følgelig sto radioen på full styrke fra morgen til kveld, og vi fikk med oss alt fra fiskeprisene i Malaga og direktesendte fotballkamper til ukas beste hitlåt – enten vi ville eller ikke. Sendingene fra Radio Malaga gjallet ufortrødent ut over hele dalen, og sendingene varte så lenge batteriene varte. Jeg tror nok det var flere enn meg som var fornøyd når batteriet endelig var tomt, og freden atter senket seg rundt om i oliven- og appelsinlundene nedover fjellsiden. Mennesker, dyr og trær kunne endelig puste lettet ut – inntil Pepe hadde fått anskaffet nye batterier.

Da landets statlige radio- og TV-monopol ble brutt i 1989 poppet det opp nye sendere rundt om i hele landet og i løpet av kort tid var det faktisk flere tusen lokalradiokanaler som kjempet sammen med rundt 700 forskjellige TV-stasjoner om spanjolenes oppmerksomhet.

På denne spesielle plassen skulle jeg bo i tiden framover. Og det skulle på alle måter bli en lærerik tid.