- Jeg fikk et par medaljer sendt i posten. Senere kom ordføreren i Kragerø og leverte en medalje for innsatsen jeg hadde gjort under krigen, forteller Erling.

Alar var et svært moderne skip, utrustet med kraftige motorer, og holdt en fart på 13 knop. Skipet var hele tiden i drift, og det var nok av oppdrag.

Det oppsto gjerne et uslitelig vennskap mellom karene om bord, og her er Erling (t.h) sammen med flere gode venner på Alar. 

Erling likte godt å se seg om i byene båten anløp, og her har han trukket i finstasen for landlov

Erling Mangård Storemyr (Olsen) vokste opp på Gjernes ved Risør. 15 år gammel mønstret han 10.mars 1938 på som byssegutt om bord på Risørskipet M/T Credo fra J. W. Prebensens rederi.

Det ble en tid med massevis av spennende opplevelser. Ett år senere byttet han over til M/T Alar fra samme rederi, Nå var han steget i gradene og kunne bruke tittelen smører/ motormann.

Alar var et svært moderne skip, utrustet med kraftige motorer, og holdt en fart på 13 knop. Skipet var hele tiden i drift, og det var nok av oppdrag.

Den 9. april 1940 befant Erling seg på vei fra Gibraltar til Trinidad i Sør-Amerika. Det ble en trykket stemning om bord da melding kom om det tyske angrepet på Norge.

For Erling skulle det bli fem nervepirrende år i konvoifart til forskjellige havner i Sør-Amerika. Senere også over Atlanteren mellom England og Amerika, lastet til ripa med flybensin. Det var ikke bare en aktiv og godt utrustet fiende de skulle kjempe mot, de måtte også mestre Atlanterhavet som til tider kunne vise seg fra sin aller verste side – i alle fall vinterstid.

Erling var en av de "heldige" som unngikk torpedering. Det var likevel ikke noen søndagsutflukt de var ute på, og krigen satt etter hvert dype spor i ham. Ikke minst etter å ha opplevd hvordan andre skip i nærheten ble blåst i fillebiter etter møte med fiendens ubåter. - Vi som jobbet nede i skipets buk hadde kanskje den mest utsatte plassen om bord, forteller Erling.

-Vi var bare beskyttet av en tynn stålvegg mot fiendens torpedoer. Det verste var kanskje den lamslående følelsen som bredte seg når vi hørte det dumpe drønnet fra dypvannsbomber som gikk av i nærheten. Da visste vi at det var angrep på gang, og det var bare å håpe at det skulle gå bra denne gangen også.

Torpedonervene kom smygende

- Som sjøfolk seilte vi i usikkerhet. Nettene var verst. Vi følte oss små og hjelpeløse, for vi hadde ikke kontroll for hva som kunne skje de neste sekundene. Nede i dypet peilet ubåtene oss inn ved hjelp av sine sonarer. De ventet bare på å slå til i det rette øyeblikket.

- Derfor lå vi alltid med redningsvesten ved siden av oss, forteller Erling.
- Når torpedoen traff var sekundene dyrebare, og det gikk ikke så lenge før båtene som ble rammet begynte ferden mot dypet.

Det var forferdelig å seile fra de sjøfolka som lå i sjøen og ropte på hjelp. Vi hadde ikke lov til å stoppe for å redde dem. Slike minner klarer verken jeg eller andre krigsseilere å slette ut. Alt dette var en dramatisk ramme rundt mine ungdomsår, og mye av dette forfølger meg den dag i dag.

Etter hvert som månedene og årene gikk, festet usikkerheten seg mer og mer. Jeg klarte ikke å slappe av; gikk i helspenn 24 timer i døgnet. Du kan si at det som siden fikk betegnelsen "torpedonerver" langsomt begynte å smyge seg inn i meg. Krigen ødela så mange år av min ungdomstid, sier han.

Etter 3 år byttet han over til Fred Olsens båt – M/T Laurits Swenson og de neste 17 månedene gikk skipet omtrent i kontinuerlig konvoifart over Atlanteren.

Vinterstid kunne Atlanterhavet vise seg fra sin aller verste side. Storm, snøfokk og høy sjø bidro til at båtene lett kom bort fra hverandre i konvoien. Derved ble de et lett bytte for ubåtene som jaktet på dem. Mang en gang sto Erling ved rekka, forblåst og blåfrossen og så andre skip i konvoien ble torpedert. Våren 1945 seilte han også en periode med tankskipet Høegh Scout, som var eid av det norske rederiet Leif Høegh & Co i Oslo.

Men år med usikkerhet og seilas med døden på slep, preget både Erling og de andre sjøfolka. Det skulle ikke stort til før de skvatt til og var på vakt. Selv hadde han sett altfor mye dramatikk til at han kunne senke skuldrene.

Krigen var brakt til ende, men Erling fortsatte å seile ennå noen måneder. I slutten av september 1945 mønstret han av. Han bevilget seg noen fridager før han gikk om bord i Vest som motormann den 9.oktober.

Familien hadde levd i uvisshet og fryktet for at Erling var omkommet. Men en kald novemberkveld i 1945 sto han plutselig i kjøkkendøra. Han var tydelig merket av alt han hadde opplevd.

Da han omsider kom hjem igjen, prøvde han å fortrenge alle de vonde minnene han bar på fra krigen. De første årene fortalte han ikke noe som helst fra krigsårene til sjøs. I likhet med andre krigsseilere skulle det gå mange år før han åpnet seg og fortalte litt om sjøfolkas dramatiske hverdag i konvoifarten. Men en dag kom "krigsnervene", og han begynte å fortelle sin nærmeste familie bruddstykker fra sitt dramatiske liv. Risikoseilasen år etter år i kamp for friheten hadde kostet mye

Det var ikke hornmusikk og jublende folkemengder som møtte krigsseilerne. Heller ingen som takket dem for den innsatsen de hadde gjort for fedrelandet, slik det ble gjort når "gutta på skauen" dukket opp sammen med andre helter.

- Jeg fikk et par medaljer sendt i posten. Senere kom ordføreren i Kragerø og leverte en medalje for innsatsen jeg hadde gjort under krigen, forteller Erling.

Erling gikk i sitt 91 år, men noen anerkjennelse for innsatsen som krigsseiler hadde han ennå ikke fått. Vi som er født etter krigen kan vanskelig tenke oss hvordan livet som sjømann var under krigen. Hvordan overlever man år i konstant redsel for å oppleve angrep av torpedobåter, ubåter eller fly?

Helga Arntzen fra Aktive Fredsreiser sier det slik:
- Vi vil holde fram med å jobbe for at de gjenlevende krigsseilerne ikke skal glemmes. Det er vårt håp at det offisielle Norge skal takke dem for det oppdraget de utførte for fedrelandet og gi dem den æren de fortjener. Det er også viktig at vi får dokumentert deres historier for ettertiden.