En frontkjempers livsreise
En frontkjempers livsreise
De siste årene har temaet Andre verdenskrig stadig fått større plass i nordmenns bevissthet. Ikke minst den yngre generasjon har mange spørsmål rundt det som skjedde på krigens forskjellige fronter. Og det er vel heller ikke noen andre historiske hendelser som har ført til så stor splittelse som nettopp krigen. Mellom historikere, forfattere, familier og enkeltpersoner. Opp gjennom årene har det blitt skrevet tusenvis av bøker hvor seierherrene har fått fram sine historier. Men er det ikke også riktig at de som satt tilbake med et nattsvart nederlag også får fortelle sin historie?
Sammen med Arild Østebø Eikin har jeg fått skrive boka om Arilds far - frontkjemperen Enok Eikin.
Prosjektet har vært en reise tilbake til epoken da diktatoren Adolf Hitler trådte fram på arenaen, og kastet verden ut i krig og dramatiske omveltninger, med nazismens menneskefiendtlige tankegods. Også nordmenn lot seg verve og kjempet på Tysklands side som frontkjempere.
Bakgrunnsmaterialet er de kassene Arild fant etter sin far hjemme på loftet. Her lå farens private arkiver, bestående av en stor samling unike bilder, dokumenter, avskrifter av lydbåndopptak, dagbøker, stenograferte notater, rettsdokumenter fra landssvikoppgjøret og domsslutninger – for å nevne noe. Enok skjulte ikke noe, han dokumenterte sine opplevelser fra en krig, fylt av menneskelige lidelser, angst og depresjon. Han var soldat i første linje i slaget om Leningrad. En plass som fikk betegnelsen «Helvetes forgård».
Bokens hovedperson – den 19 år gamle Enok fra Arendal var tro mot den visjonen han selv hadde bygd opp. Han gjorde et valg som fikk betydelige konsekvenser, og som skulle prege ham resten av livet. Han ble norsk soldat i Hitlers tjeneste på Østfronten. Det ble en brutal hverdag som han og andre frontkjempere konkluderte slik:
«Krig er et helvete. Når du ligger i en skyttergrav, i første linje i dødens venteværelse er det ikke oppildnende kampsanger som kan hjelpe deg. Rundt deg ligger kameratene dine og roper på Gud eller mamma, mens andre igjen blir sprengt i fillebiter.»
Det er sagt at «Ingenting skinner sterkere enn etterpåklokskapens lys». Men dessverre er etterpåklokskapen noen ganger den største, men altfor sene klokskap.
Prisen for sin overbevisning måtte han og de andre betale når de kom hjem igjen. Enok er helt åpen om dommen han fikk da han kom til Norge igjen i 1945, og forteller om behandlingen landssvikerne fikk da de ble plassert i straffeleirene i Norge.
Det blir ikke bare en reise sammensatt av dokumenter, brev og bilder, men også en reise inn et brokete og bokstavelig talt fargerikt liv. En livsreise hvor det åpnes opp for en passelig dose av oppturer og nedturer, gleder, fordømmelser og skuffelser. Brutte håp og nye relasjoner.
Men det er også en historie om en sterk person som velger å stå oppreist i stormen når den er som hardest.
Fortsatt den dag i dag er det mange åpne sår etter rettsoppgjøret. I mange familier er det fremdeles fullstendig tabu å snakke om en far, bestefar eller andre familiemedlemmer som var på feil side.
I denne boka løfter sønnen Arild Ø. Eikin på en flik av livet til sin far, som kjempet på både Østfronten og Vestfronten, sammen med tyskerne. Det å vokse opp med en far som var på «gal side» under krigen var ikke alltid like enkelt og Arild hadde mange spørsmål og refleksjoner som han samtalte med faren om. Og faren svarte alltid oppriktig på spørsmålene.
Etter hvert ble de mange minnene fra krigshandlingene et brysomt reisefølge for Enok. I stille nattetimer dukket de opp igjen – angsten og marerittene. For å dempe det var det lett å ty til alkoholen. Enok ble dømt til fire års tvangsarbeid. Etter endt soning gjemte han seg ikke bort i sitt eget sneglehus, trakk seg inn eller isolerte seg. Tilværelsen ble tøff, men han brettet opp ermene og fikk livet på rett kjøl.
Han gjenvant folks tillit, ble en svært populær politiker for SV, og en trivelig fergeskipper som alltid møtte de reisende med et smil og gode ord.
Det vil bli feil å sensurere bort frontkjemperne og deres historier. Uansett er de også en del i det store brutale puslespillet som heter Andre verdenskrig. I det puslespillet var Enok Eikin en liten brikke ...
Enok på vei skyttergraven, klar til å gå til angrep på de russiske styrkene som ligger bare få hundre metter unna.
Enok var klar til aksjon på minste varsel.
Et lite utdrag fra boka:
Det var voldsomme og brutale syn som utspant seg bare noen få meter fra Enok Eikin. Han klarte aldri siden å slette dette fra netthinnen, og han kunne aldri glemme denne natten. Det var natt til 16. april 1942 og klokken nærmet seg 02.00. Åstedet var fronten ved Leningrad, nærmere bestemt ved Urizk. Selv om forberedelsene til aksjonen var grundige ble resultatet et av de mørkeste kapitlene i Den norske legionens historie.
Døde og lemlestede kamerater lå spredd rundt ham. Noen var sprengt i fillebiter og kroppsdelene lå slengt rundt. Andre skrek om hjelp der de lå og vred seg i smerte, midt i det som med rette kunne betegnes som Helvetes forgård. En av legionærene konkluderte det på denne måten:
Den som påstår at han ikke er redd under slike forhold, han ljuger, eller også er han et tankeløst fe. Eller en som stoler helt og absolutt og uten forbehold på sin lykkestjerne.
Enok hørte tydelig rop om hjelp, og han klarte å komme seg ut av skyttergraven, og snike seg fram til noen av de sårede kameratene som lå med skuddskader, bare et steinkast fra hans gevær-posisjon. De hylte av smerte og ropte på kameratene sine for å få hjelp.
Enok ventet til det rette øyeblikk og sammen med to andre fikk han først båret en av dem i trygghet ned i skyttergraven. Det var HB, fra Drammen. Han hadde fått knust kneet da en mine eksploderte, og leggen hang helt løst i knehasene.
Enok var en populær fergeskipper, med dampbåten DS Pelle fraktet han tusenvis av fornøyde passasjerer fra Arendal og rundt til de forskjellige anløpsstedene. Her skal alle få plass, enten om bord eller i en pram ved siden. Og bagasje som barnevogner og kofferter ble fordelt på dekk og tak. Dette blinkskuddet er tatt av Dannevig Foto.