Noe av det første som fanget oppmerksomheten vår på Levante Club, var maleriene som prydet veggene rundt om. Enten man var i spisesalen eller i baren, eller på sitt eget rom – ja så lyste fantasifulle og fargeglade bilder mot oss. Og alle bildene var signert av en virtuos av en maler, med det velklingende navnet Pedro Delso.

Dette med kunst er en snodig ting, for vi oppfatter det så forskjellig. Gir vi slipp på fasttømrede meninger, og lar fantasien slippe løs, så er det vel ikke grenser for hva vi kan få ut av ett enkelt bilde. For min egen del synes jeg bildene som forestilte fisker var fantastisk spennende. Tenk hvis man var så heldig å møte en slik eventyrlig skapning når man var ute og boltret seg i de langsomme dønningene på Levante stranda. Men ved nærmere ettertanke var det kanskje greit å slippe møtet med akkurat en slik skapning som framviste en tanngard som ei spikermatte

Et annet festlig bilde viste en gubbe som ikke bare hadde fått et glass for mye på det lokale vintapperiet, men ganske sikkert atskillige flasker. Skilderiet var malt med en slik snert og fantasi at man ble i godt humør bare av å titte på det

Vi ble selvfølgelig fristet til å undersøke litt mer om denne spennende kunstneren, og resepsjonen var det rette stedet å starte spørrerunden.

I hotellets resepsjon var det Sr. José som regjerte med sikker hånd. Han var helt diskret når situasjonen tilsa det, mens i andre situasjoner var man ikke et sekund i tvil om at han hadde sine retningslinjer, og de skulle følges helt ut til fingerspissene, ja gjerne enda lenger.

Som for eksempel en kveld da et ektepar som var med på en av de norske turistbussene, skulle hente romnøkkelen og gå til ro for kvelden. Hun var rotekte norsk mens ektemannen var av spansk herkomst. Noe som ikke lot seg skjule. Jose spiddet ekteparet med øynene, omtrent som en matador spidder en okse. Hva slags hotell trodde de dette var? Her fikk damene slett ikke ta med seg noe spansk herrebesøk på rommet. Hotellet hadde jo et rykte å ta vare på!

Det ble utvekslet mange slagferdige gloser på både spansk og norsk, og det hele roet seg først når kona fikk hentet mannens pass på rommet deres, og den norske bussjåføren kunne attpåtil vise fram passasjerlisten fra bussen. Først da kunne Jose ønske paret en riktig god natt.

José hadde tidligere jobbet i Stockholm, og følgelig snakket han spansk-svensk. Og i likhet med sine kolleger over hele verden, så visste José alt som var verd å vite om hotellet, byen og områdene rundt. Han var som et levende oppslagsverk, og visste selvfølgelig godt hvem vår etterlyste kunstner var.

"Señor Pedro talar norska"

Han kunne fortelle at Pedro Delso drev som kunstmaler, keramiker og skulptør. Han holdt til oppe i en ås like ved Alfaz Del Pi, men kom opprinnelig fra San Esteban de Gormaz, i provinsen Soria. I hjembyen hadde han startet sin kunstneriske løpebane på den lokale kunstskolen.Han var en fremadstormende kunstner og fortsatte derfor med studier i Madrid, Barcelona, Roma og Paris. Og i Paris hadde han jobbet sammen med selveste Pablo Picasso, kunne en engasjert José fortelle.

Og som en profesjonell resepsjonist – José tryllet fram direktenummer hjem til kunstneren, og med en ubestemmelig mine tilføyde han: " Señor Pedro talar norska"

Dette var selvsagt et lovende utgangspunkt. Men da vi ringte var det en mann som snakket spansk i den andre enden. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: I slike øyeblikk blir man gjerne litt perpleks, og ønsker seg et hull i bakken. Men da kan jeg forsikre deg om en ting: Det hullet finns aldri der når du trenger det.

Men med litt skoleengelsk gikk det sånn tåelig greit å framføre vårt ønske om det var mulig å besøke ham for å se på bildene hans?

- Et øyeblikk, hold linjen, svarte mannen, du kan få snakke med Signe.

Og der sto jeg som et spørsmålstegn. Hvis du tror navnet Signe må være norsk, ja da har du helt rett. For her viste det seg snart at det hadde skjedd en spansk-norsk sammenslåing i Hymens lenker. Og der var også forklaringen på at mannen forsto litt norsk, og hadde lært seg litt av språket vårt.

Pedro med sitt fyrige spanske temperament, møtte Signe – den rolige trauste sykepleieren fra Flatdal. Det oppsto søt musikk, og som det ofte gjør - det endte også denne gang med ekteskap.

Vi var selvfølgelig velkommen hjem til dem, fortalte Signe. For enkelhets skyld kunne vi like gjerne bli med bussen fra Saga Solreiser neste dag. Turoperatøren skulle ha flere nysgjerrige norske påskegjester på utflukt til Pedro Delso. Og slik ble det. Neste dag var vi i godt selskap med 40 andre forventningsfulle nordmenn

Som en horde paparazzi–fotografer

I sine tidligere år samarbeidet Delso med Pablo Picasso. Han var da i gang med å utvikle kubismen, mens Delso skapte triangulismen, en stil som igjen er inspirert av surrealismen. Han bygde opp sine bilder ved hjelp av fargerike trekanter i alle slags størrelser. 

Det var et tidkrevende arbeid for hvert lag maling måtte tørke før neste kunne legges på. Dette fikk vi se med egne øyne nede i atelieret.

Men flere av bildene hang også på veggene i privatboligen deres. Og her opplevde vi noe som var helt unikt. Mens andre kunstutstillinger har sine avgrensede områder for besøkende, var vi velkomne inn i privatboligen til ekteparet.

Tenk deg hjemme hos deg selv. En dag kommer rundt 40 turister veltende inn i stuen din, omtrent som ei norsk elv i vårløsningen. 

Her valser de rundt og gransker hver millimeter av ekteparets private hjem.

Og alle bemerker høylytt stue og kjøkken, det du har på veggene og i bokhyllene – ja til og med hvordan døra inn til WC ser ut. 

Og deretter blitser det i kameraer, omtrent som du er omringet av en horde overivrige paparazzi–fotografer, som gjerne vil feste hver minste detalj på filmrullen.

Dette var en del av hverdagen for Signe og Pedro Delso.

En trivelig kunstmaler

Litt unna masseturismen, nærmere bestemt på en stor landeiendom i Alfaz del Pi, hadde ekteparet Delso bygget opp Casa Museo Pedro Delso. 

Stedet inneholder en permanent utstilling av hans bilder, skulpturer og spenningsfylte kreasjoner, og det kommer besøkende fra hele verden.

Nå var det ikke akkurat firefelts vei opp til utstillingen, men vår spanske bussjåfør – Antonio Alberto – kjørte oss helt fram til porten. Noe som i seg selv var en bragd. 

Belønningen var at han måtte krongle og rygge den store kjøredoningen ned til en bussparkering, mens vi tok fatt på de siste hundre meterne opp til hovedhuset på eiendommen. 

Nordmenn på tur i flokk og følge kan være et selsomt syn. Noen stoppet for å prate, andre for å fotografere, mens noen igjen gikk med besluttsomme skritt opp mot Signe og Pedro Delso som ventet på toppen.

Underveis ble, vi nokså overraskende, ledsaget av tonene fra drangedølen Sputnik, og hans "Nå skal vi skilles Johanne". 

Men dette var bare begynnelsen, for "her i gården" var det hele tiden nye overraskelser som ventet oss.

Pedro Delso var en gemyttlig og likandes kar, og etter å ha ønsket velkommen lot han like godt kona Signe overta hele seansen. 

Mens kunstneren selv sørget for traktement, bestående av vått og tørt, ga Signe oss en morsom, men svært interessant innføring i stedets historie, før hun lot gruppen gå i fred og ro, for å se nærmere på dette unike området. 

Her var alle velkomne enten man ville se atelieret eller privatboligen. Og ikke å forglemme eiendommens grotte, som var rikt utsmykket. 

Det som andre så på som skrapjern, så Delso på som elemeneter som kunne brukes i kunstverk. 

(Noe som han også brukte på en av sine figurer på det norske behandlings-senteret Solgården, ved Villayosa.)

En vandring i Don Quijotes liv

En stor inspirasjonskilde for Pedro Delso var Miguel de Cervantes Saavedra, forfatteren av den verdensberømte romanen Don Quijote. Forfatteren hadde mildt sagt et brokete liv bak seg. I 1570 dro han til Italia for å tjenestegjøre som fotsoldat. I forsøk på å komme hjem til Spania i 1575, gikk det helt "skeis". Han ble tatt til fange av pirater og endte i stedet opp som slave i Algerie. Etter flere klossete fluktforsøk ble han omsider frikjøpt i 1580. Tilbake i Madrid forsøkte han seg som dramatiker, uten å slå igjennom. Han hadde ikke noe gjennombrudd som forfatter før 1605, da første del av Don Quijote ble publisert. Denne romanen ga ham verdensry, og er, ikke minst, en satire over datidens ridderromaner.

Adelsmannen Don Quijote har nærmest forlest seg på den slags litteratur, og har dermed blitt fullstendig fortumlet av de eventyrlige historiene i disse romanene. Resultatet er at at han ikke lenger har noen grenser mellom fantasi og virkelighet. Dermed tar han den høytidelige avgjørelsen: Han - Don Quijote - skal dra ut i verden, slik som fablenes vandrende riddere gjorde, for å utføre store og gode gjerninger. Og som en start tar han det velklingende navnet Don Quijote de la Mancha, ridderen av den bedrøvelige skikkelse.

På reisen skal han vinne berømmelse for seg og sin utkårede kvinne, Dulcinea. Med på reisen er hans væpner, den alltid jordnære, snusfornuftige og beregnende bonden Sancho Panza. Sammen streifer de to om, den første på sitt gamle øk Rocinante, og den andre på sitt esel.

Don Quijotes fantasifylte og overarbeidede hjerne gjør at han tar vindmøller for kjemper, saueflokker for hedningehærer, slott istedenfor kroer og bondejenter for prinsesser. Forfatteren har beskrevet de to farende fantene med stor komikk. Kontrasten mellom Don Quijotes høytsvevende visjoner og virkelighetens plumpe hverdagslighet skildres i en rekke mesterlige tids- og folkelivsbilder. Den bolde ridder blir til slutt tvunget til å vende hjem, hvor han dør, etter å ha gjenvunnet forstanden.

Fra vindmøller til kongestol

Denne fortellingen bergtok Delso. Romanen Don Quijote regnes som et av litteraturhistoriens største verk, og hovedpersonen og hans tapre dreng er et yndet motiv som Delso tydelig lar seg inspirere av i mange av sine malerier. I tillegg bygde han også like godt to hvite vindmøller på tomten. På den øverste høyden ruver møllene - godt synlige i landskapet.

Inne i den ene møllen, som er på tre etasjer, er de selvfølgelig på plass, både Don Quijote og Pancho med eselet sitt. Her bor de på spartansk vis i tredje etasje, og må dra med seg eselet i alle trappene hver gang de skal opp eller ned. Første etasje er innredet som en kombinert dagligstue med stor peis og egen kjøkkenkrok. I annen etasje er to senger det store blikkfanget, tegnet av Delso.

Men enhver mølleeier med respekt for seg selv og sitt publikum må sørge for riktige sanitærforhold. Derfor har Delso selv innredet den lille møllen som toalett. Toalettet er selvfølgelig et lite kunstverk i seg selv - utført i tre. Og like selvfølgelig er de på plass både ridderens utkårede Dulcinea og væpneren Pancho. Sistnevnte er i full sving med å gjøre sitt fornødne mens Dulcinea fra vinduet lokker med yppige attributter.

Og når vi nå først befinner oss i ridderlig selskap, så kan det også passe med å føle seg litt kongelig for en stakket stund.

På den lille fjelltoppen over grotten plasserte like godt Pedro to store kongestoler av mur. Det å sette seg ned her, ga utvilsomt en litt "kongelig følelse". Det var en fantastisk ustikt, og for en stakket stund så kunne man jo i fantasien være konge over Benidorm, La Nucía og Middelhavet.

Dermed har vi under vårt opphold i Benidorm fått en smakebit av katolisismen og Miguelismen, samt kubismen, triangulismen, surre-alismen, og til sist donquijotismen. Sistnevnte betyr, ifølge leksikon, visstnok mangel på virkelighetssans

Det ble mye ismer på en gang. Men i et senere reisebrev kommer vi tilbake med et mer utfyllende intervju med Signe Aasen Delso.