En av de stille i landet

Krystof var til stor hjelp når vi var i Krakow-området. Han var lommekjent og hadde dusinvis av gode kontakter.

En av musikerne på Ariel Kafe

Jeg traff ham flere ganger i synagogen i Kazimierz i Polen. Han het Jan Liebach og ved hjelp av min polske venn Krystof, som tolk, fikk jeg vite litt om hans bakgrunn. Krystof var lommekjent i bydelen Kazimierz, og var en av dem som ble plukket ut til en rolle i Steven Speilbergs film "Schindlers Liste". Han kjente mange av dem som bodde der og tok meg med til steder som ikke lå langs «turistenes hovedvei».

Bydelen har en dyster historie, som Krakows jødiske distrikt, helt siden middelalderen. I dag er det kun få jøder igjen her. Før andre verdenskrig var det rundt 60 000 jødiske innbyggere i bydelen, men da krigen var over var de aller fleste utryddet.

Jan Liebach var en av de ca 1.200 jødene som Oscar Schindler reddet fra naziregimets brutalitet. Den lille mannen hadde blitt reddet fra gasskammeret i Auschwitz i siste øyeblikk, takket være en tysk forretningsmann som trengte han som arbeidskraft i en av sine fabrikker.

Nå var han en av de siste gjenlevende jødene fra denne tiden i Kazimierz. Liebach flyttet tilbake til sin lille leilighet og forsøkte å etablere en tilværelse der hans største ønske var å få leve i trygghet etter krigens ragnarok. Så godt det lot seg gjøre.

Sakte men sikkert tok også bydelen livet tilbake, og har fått sin helt spesiell atmosfære. Kafe Ariel er akkurat slik den var før krigen og er du ute etter å høre klezmermusikk er dette stedet. Og det var like ved her jeg traff Liebach for første gang.

For å vise sin takknemlighet over å få leve, tjenestegjorde han nå i den lille Remuh-synagogen omtrent rett over gaten. Han hadde ikke noe ønske om å stikke seg fram, men ville i stedet hjelpe til i det stille. Her hadde han funnet sin plass og sin oppgave. Hans opplevelser satt dypt i han, men de ga også perspektiv på livet. Han hadde lært seg å sette pris på hver eneste dag. Og mens vi ruslet rundt inne på på gravplassen fortalte han meg med enkle ord sin dramatiske og utrolige historie. Det var ikke viktig for hm å være i noe slags fokus, men heller det å få hjelpe til med praktiske gjøremål. Som å holde det rent i synagogen og ute blant gravene. Og ikke minst ta tid til en samtale med de som trengte det.

Hvordan er det med deg og meg? Er vi like positive når vi blir tildelt en liten og kanskje unnselig oppgave i Guds rike? Mange vil helst ha de store og synlige oppgavene hvor man kan høste litt ære og berømmelse, og kanskje få litt omtale i mediene. Det er så mange "strebere" også i Guds forsamling som forsøker seg i egen kraft og setter i gang med sine egne "prosjekter". Men det er ikke slik i Guds rike.

Herren ser først og fremst etter villige hjerter. Og så får det være opp til han som er oppdragsgiver å finne den oppgaven vi passer best til.

Da kan vi også få være trygge for at han setter oss til en oppgave som er klargjort til oss på forhånd. Og vi tar med ord fra 1 Sam. 3:9: "Og blir det ropt på deg skal du si: Tal, Herre, din tjener hører!"