Tenk om denne gamle pinnestolen kunne fortelle sin historie. Hvem har sittet her opp gjennom tidene???

Som tidligere skrevet så var det langt fra noe palass jeg var kommet til. For øvrig kunne Pepe fortelle at halvparten av fincaen raste sammen under borgerkrigen, og ingen hadde brydd seg om å bygge dette opp igjen. Men han hadde en liten terrasse, som hadde overlevd i 1936. Her hadde han plassert en gammel stol, og godt plassert på denne kunne han skue ut over sitt eget kongerike. Hva skulle han med TV og "stressless" fra Ekornes, når han hadde en gammel pinnestol og et storslagent personlig TV-program rett utenfor fincaen?

Men tenk om den gamle pinnestolen kunne snakke. Tenk på alt den har opplevd. Det hadde jo sikkert vært både morsomt og spennende å lytte til de historiene, mens jeg satt ute på terrassen og inntok en kopp sterk morgenkaffe. Gamle møbler har alltid en historie. Eller kall det gjerne en sjel.

Utsikten ut over Middelhavet var formidabel, og i klarvær ble det påstått at man kunne se over til fjellene i Afrika. Selve Middelhavet var også spennende. – noen dager var det like blått som det framstilles i turistbrosjyrene, mens neste dag kunne det være gnistrende hvitt, og nattestid var det som skimrende sølv når månen kastet sitt bleke lys på det. Vi følte vi hadde kommet på verdens tak, og hadde et stort og uendelig rom rundt oss. Det omkringliggende fjellandskapet var en stor og eventyrlig opplevelse

Her opplevde jeg at himmelen virkelig kan se helt "usannsynlig" ut, og sterke klare farger tonet umerkelig over til de mykeste og sarteste pastellfarger. Panoramaet på terrassen var unikt når kveldslyset draperte fjellene rundt meg i et silkeslør. Som en kontrast innimellom dette kunne vi skimte lave steingjerder som markerte de gamle grenseoppgangene mellom kjerr og små fjellknauser, mens en og annen sammenrast finca sto i kontrast, som et stumt minne om fordums tider. Det skulle gi mye rom for ettertanke når jeg i tiden framover begynte å reflektere litt over deres historier.

Under gitte forhold kunne vi kjenne aromaen fra timian og rosmarin komme smygende mot oss, mens de eviggrønne oliventrærne, med sine krokete stammer, sto rundt som ærverdige voktere av landskapet – noe de hadde gjort i århundrer. Ja – ifølge den godeste Pepe kunne disse trærne bli over 1000 år gamle

Han hadde utvilsomt rett i det, for den romerske forfatteren "Plinius den eldre" fortalte om et hellig gresk oliventre som skulle være over 1600 år gammelt.

Tenk om et slikt gammelt tre kunne fortelle hva det har sett og hørt opp gjennom årene? Og Pepe hadde massevis av dem på eiendommen sin…

Evigheten tittet ned

Jeg fikk tildelt et rom i annen etasje, eller mer korrekt en krok, like ved trappa, som soverom. Langs trappa opp til annen etasje var det gode utviklingsmuligheter for både spindelvev og spindelvevets bygg-mestere. Men heldigvis har jeg aldri slitt med noen redsel for edder-kopper, så jeg inntok mitt nye herberge med et åpent sinn og etter egen mening - en positiv innstilling.

Pepe var godt fornøyd med hjørnet som han døpte til Rincón de Oddvar - "Oddvars hjørne", og kunne stolt vise fram en tilårskommen jernseng, med ditto fjærer. For å slippe å ligge rett på sprinklene var sengen utrustet med en gammel blå og hvitstripet madrass. Men det var helt greit å forflytte seg en del tiår tilbake i tid, og oppleve en enkel standard. For da jeg krabbet ned i soveposen for å gå til ro for natten hadde jeg en fantastisk utsikt opp gjennom et av de mange hullene i taket.

Det mørkeblå fløyelsmørket viste fram den flotteste stjernehimmel som hvelvet seg over den lille fincaen. Det kunne nesten se ut som om stjernene stimlet sammen for å møte hullet i taket.

Lille Frederico på fire år, som holdt til på nabofincaen, mente at det var et problem, og hevdet: Det er blitt et sånt dærre ozonhull i himmelen. Nå var ikke gulvet til Gud helt tett lenger.  Da kunne ting ramle ut...

 Jeg tittet opp mot stjernene og det enorme universet, og evigheten tittet tilbake på meg, mens tankene vandret i et videre perspektiv.

Derfor var det en stor overgang for en som var vant til å skru på en bryter så ble det lys – her måtte jeg enten tenne et stearinlys, eller vente til morgendemringen sakte men sikkert fylte rommet med lys. Og jeg var klar til nye opplevelser.

For meg - en oppjaget nordboer var det bare å kapitulere for det spanske lynne og tenkemåte, og avfinne meg med at verden gikk videre, også i Pepes tempo. Det ble en bratt læringskurve i tiden framover, og læretiden kunne begynne…