Det hadde vært en godværsdag, og noen dunlette blomkålaktige småskyer hadde seilt rundt ute i havet på ettermiddagen. Nå var det begynt så smått å skumre, og vi hadde nettopp skjenket oppi en kaffekopp og funnet litt å bite i, da ett eller annet merkelig skjedde rundt oss. Det ble helt stille, uhyggelig stille, fuglene kvitret ikke lenger, og det var nesten som om luften føltes elektrisk for å si det sånn. Da vi kom utenfor så vi at mørke skyer raskt begynte å drive innover fra syd, og himmelen ble bare mørkere og mørkere over oss.

Nesten umerkelig begynte en svak vind å suse i bladene på oliventrærne og det store fikentreet, før Vår Herre i neste øyeblikk skrudde på forsterkeren, og stormen braket løs. Han kan virkelig sakene sine. Kraftige vindkast kom feiende som flodbølger oppover dalsidene, og fikk det til å buldre og riste i hele finkaen.

Rundt veggene og bortetter gårdsplassen fikk løse gjenstander fritt leve sitt eget liv. En stor haug med blader og småkvister som Pepe møysommelig hadde raket sammen tidligere på kvelden, løste seg i løpet av sekunder opp i sine enkelte faktorer, og forsvant som ånd i en fillehaug sammen med annet rusk og rask.

For Pepe var det ikke noe nytt - det var Sciroccovinden som kom fra Sahara, forklarte han. Den kan komme opp i orkan styrke her nede i syd, og som regel har den med seg rød sand i sitt slep. For riktig å fargelegge både bygninger og trær. I Cómpeta kalte de dette værfenomenet for Leveche.

Nå følte vi at både huset og luften dirret, og uværet begynte for alvor å vise sine muskler. Noe slikt hadde jeg aldri opplevd før, for det kom så uhyggelig raskt, og jeg var lettet da vi kunne komme oss innendørs igjen.

Ikke før hadde vi satt oss og begynte på kaffen igjen før vi de første hørte regndråpene slå mot taket. Og det var liksom ikke dråper som kom, men hele syndfloden veltet over oss. I mitt stille sinn funderte jeg litt - det var kanskje slik han opplevde det – Noa – da han satt trygt inne i Arken.

Vi ble imidlertid ikke sittende inne så lenge, før vi måtte ut igjen.

Gårdsveien fra finkaen og opp til hovedveien ble nemlig raskt forvandlet til en elv. Her var det bare å redde det som reddes kunne. Den trofaste Subaruen hadde heldigvis firehjulstrekk, så vi fikk reddet den opp og parkert på fast grunn. Og det var jammen godt, for i løpet av en times tid var deler av både veien og stabbesteiner forsvunnet videre nedover til naboene lenger nede i dalen.

Det er ingen ting som kan måle seg med det «lysshowet» som Vår herre kan prestere. Skarpe lyn flerret uten stans over både hus og åssider, og jorden formelig ristet når tordenbrakene kom bare sekunder etterpå. Det var som skrekkscenario. Skal jeg være helt ærlig så tror jeg nok at håret sto rett til værs på meg.

Uværet dundret løs på alt, og den nådeløse vinden filleristet både busker og Pepes appelsintrær, som etterpå sto nokså ribbet tilbake. Når sant skal sies så følte jeg meg nokså ribbet jeg også da vi nok en gang kunne søke tilflukt innendørs. Det ble ei lang natt hvor det var umulig å sove. Dessuten viste det seg snart at de små kikkhullene i taket over senga mi, var mer enn store nok til at både jeg og soveposen fikk en grundig vask.

Utpå morgenkvisten dabbet stormen heldigvis av og omsider fikk solen satt seg i respekt igjen. Nå fikk den regndråpene til å glitre som diamanter på barnålene på furutrærne, som det vakreste smykke.

Sovepose og tøy kunne henges til tørk utendørs, og det var tid for å ta et overblikk over stormens herjinger. Med stoisk ro og kaffekoppen i handa planla «finkabestyreren» arbeidet med å gjenopprette rikets tilstand.

Det var egentlig en enkel løsning på det hele. Det var bare å hente fram spader og hakker, spytte i nevene og sette i gang med å skave seg litt innover i terrenget, planere ut og rulle på plass noen nye stabbesteiner. Når vi først var igang kunne vi jo også legge på plass den nye vannledningen som var ankommet noen dager tidligere. Rå kraft strømte ut av de kraftige armene og viste at Pepe var vel vant med hardt arbeid. Så her var det bare å henge på for representanten fra fjellandet Norge.

Tro det eller ei, men vi klarte det med felles anstrengelser. For riktig å markere det «nye» veistykket, fant Pepe ut at veien nå måtte få et navn. Han hentet fram ei gammel treplate som han spikret fast i en solid påle, før han med store bokstaver malte følgende tekst: Autopista de Felipe. Direkte oversatt: «Felipes motorvei.» (Skiltet ble faktisk stående i bortimot 30 år før det forsvant)