Bolle på hjul og pavens kaffe
Veien slynget se oppover fjellsiden, med et stort juv ned på den ene siden
Baskerlue og velvoksen bart
Vi befinner oss fortsatt på vei A6003 og bilisten bak oss hadde ikke noen som helst tanke for ta en drikkepause ved El Cids berømmelige kilde. Ikke før hadde vi tatt fatt på de krappe stigningene, før begivenhetene startet.
En noe tilårskommen knallrød liten spanskprodusert Seat 600 hadde ligget bak oss en stund. Med hekkmotor og 35 HK skrek den intenst ut sin "motorkraft", fargeglede og eksistensberettigelse, mens føreren – en noe eldre herremann med velvoksen svart bart og like svart baskerlue, presset både gasspedalen og hornet i bunn.
Tydeligvis en temperamentsfull bilist, for i speilet kunne det nesten se ut som om han ville inn for å sjekke vareutvalget i kassa bak i Subaruen
Denne utgaven av Seat kalles på folkemunne for un bol pequeño, som kan oversettes med "en liten bolle". Høflige og siviliserte slapp vi den spanske varianten av Rudolf Blodstrupmoen forbi, mens han og hans lille bolle etterlot seg en blågrå sky av eksos. I vårt enfold tenkte vi at det kan vel ikke være flere enn én så skrullete sjåfør på denne smale fjellveien. Men der tok vi feil. Skammelig feil
For mens vi møysommelig sneglet oss oppover i førstegir, til nød andregir, ble vi stadig forbikjørt av den ene spanske kamikaze-bilisten mer hissig enn den neste. For ikke å snakke om dem som kom nedover, med hornet på fullt samtidig som de med dødsforakt barberte stabbe-steinene som skilte veien fra avgrunnen dypt der nede. At ikke alle hadde vært like heldige med sin kjørestil, talte de mange bilvrakene sitt tause språk om, der de lå spredt ut i større og mindre deler langt nede i ura, omtrent som et mobilt bilopphoggeri.
Araberhester og store palass
Men
opp gjennom historien er det imidlertid også flere andre
folkegrupper som har marsjert inn og hatt hatt tilhold i denne
frodige delen av Andalucia. Ikke minst gjorde maurerne seg bemerket
da de kom med islam i år 711 etter Kristus, og oppførte flere
fantastiske byggverk og palasser. De satte sitt preg på den spanske
byen Granada i Andalucía, hvor de bygget det praktfulle
slottet som i dag står på UNESCOs verdensarvliste.
Det er det største, mest imponerende og historisk viktigste av
alle Spanias mauriske palasser, og er i dag blant landets fremste
turistattraksjoner.
Med
i reisegodset hadde de også med seg seg arabiske hester, i dag best
kjent som andalusere. Og det var maurerne som introduserte bomull,
silke, sukkerrør, safran, ris, og appelsinen, produkter som opp
gjennom århundrene har vært noen av Spanias største
inntektskilder.
En
annen viktig tilvekst var at de også brakte med seg et bedre tallsystem enn
det kronglete romerske. I dag bruker størstedelen av verden de
arabiske tallene som maurerne introduserte til Europa fra Spania.
Maurernes
historie lever videre i Spania. Ikke minst ved at rundt 4000 ord i
det spanske språket er av arabisk opprinnelse.
De
første årene levde muslimer og kristne i fredelig sameksistens,
mens den mauriske innflytelsen gradvis ble mindre og mindre. Inntil
de som tidligere nevnt ble de satt på porten av Filip II i 1571.
Pavens kaffe
Det er flere småpussige historier fra denne livlige epoken av spansk historie. Et eksempel er, kaffeplanten og den velsmakende kaffedrikken. Den kom til Europa via de muslimske araberne. En av dem som tidlig fikk smake kaffe var pave Clement den 8. En av prestene hans var forferdet over denne muslimske drikken og ønsket at paven skulle forby den. Paven som allerede hadde prøvesmakt den "syndige" drikken skal ha en helt annen oppfatning og uttalte følgende: "Hvorfor forby den? Den smaker så godt at det ville være synd å la de vantro ha eneretten på den. Vi lurer Satan ved å døpe den til en ekte kristen drikk."
Kampen mellom maurerne og de kristne regnes av mange som selveste bærebjelken i spansk historie, og i dag har enhver spansk landsby med respekt for seg selv sin Fiesta de Moros y Cristianos. Men dette får foreløpig holde med historieundervisning.
Som en diamant i ei skattkiste
Cómpeta, som ligger 700 meter over havet, har 300 soldager i året, og har ifølge kjentfolk en gjennomsnittemperatur på 18 grader. Alle bygningene i byen var kritthvite, og den sene ettermiddagssolen lekte med husene og skapte spennende kontraster mellom lys og skygge. Den lille byen åpenbarte seg omtrent som en diamant i ei skattkiste. Jeg var ikke et sekund i tvil om hvorfor byen hadde fått tilnavnet Den hvite byen i Sierra Nevada.
Cómpeta hører altså med blant disse byene som blir betegnet som los pueblos blancos, De Hvite Landsbyene. Navnet kommer av den tradisjonen innbyggerne i disse landsbyene har med å kalke fasadene på husene sine.