Bøker - reiser og bilder

Arvid Jensen

Vi gjorde bare jobben vår...

Det var flere rederier som drev med hvalfangst i Vestfold. Et av dem var Johan Rasmussen & Co, Sandefjord som driftet hvalkokeriet S/S Vestfold. Om bord i denne fikk Arvid Jensen hyre. Båten var etter datidens målestokk et stort skip med sine 21.800 tonn dødvekt.

Arvid følte at han var kommet i sitt rette element, og trivdes godt sammen med det øvrige mannskapet. Han hadde en bra jobb, og så framover, hadde både håp og planer, og alt synes å ligge godt til rette for en sikker framtid, både jobbmessig og økonomisk for den arbeidsomme unggutten. Men i Tyskland satt en mann med helt andre planer, og dette skulle få stor innvirkning på Arvids framtid.

Lommeslagskipet Admiral Graf Spee ble senket utenfor Montevideo

Admiral Graf Spee lå som en ruin

Nede i isødet hadde de ikke merket så mye til det som var i ferd med å skje i Europa, men dette skulle snart forandre seg, og Arvid forteller:

- Da vi høsten 1939 kom opp fra isen, hadde krigen til sjøs startet, og vi fikk en forsmak på dette da vi nærmet oss kystområdene utenfor Argentina og Uruguay. Her hadde det tyske panserskipet "Admiral Graf Spee" allerede vært i kamp med allierte krigsskip. Admiral Graf Spee ble også omtalt som et lommeslagskip og var beordret til Sør-Atlanteren for å fungere som konvoiraider mot alliert skipsfart. Med seg hadde det forsyningsskipet Altmark, som skulle bringe fanger fra senkede skip tilbake til Tyskland. Altmark ble senere bordet av de allierte i norsk farvann, i den såkalte "Altmarksaken". Det tyske panserskipet hadde blitt skadet i kampene, og var sendt til Montevideo, hovedstaden i Uruguay for reparasjon. Byen ligger like ved munningen av Rio de la Plata og var en svært viktig havn under krigen. 

Engelskmennene som drev jakt på Admiral Graf Spee ga andre skip ordre om å holde seg vekk fra farvannet. Men vi hadde ordre om å gå inn til Montevideo for å losse. Da vi nærmet oss havneområdet så vi Admiral Graf Spee som lå senket ved innløpet. Etter å ha måttet forlate havnen den 17. desember valgte kaptein Langsdorff å senke skipet selv, da han antok at det kommende slaget mot britene ikke kunne vinnes. Britene hadde sørget for desinformerende rykter om at britiske slagskip var ankommet og ventet ham. Tre dager senere begikk Langsdorff selvmord.

S/S Vestfold

Ble praiet i Syd-Atlanteren

Da oppdraget var fullført med lossingen i Montevideo ble vi sendt videre til New York. Det var militær aktivitet i en stor del av Syd-Atlanteren, og det gikk ikke bedre enn at vi ble praiet av et engelsk marineskip som skulle undersøke hva slags skip vi var, og hvilken last vi førte.

De britiske offiserene kom om bord og skulle gjøre sine undersøkelser mens 400 hvalfangere klistret seg rundt de to engelske gastene som var utrustet med hvert sitt gevær, og som liksom skulle passe på oss. De var ikke så høye i hatten der de sto, for de hadde ikke stort å stille opp med dersom hvalfangerne gikk til angrep.

Men vi hadde ikke noe å skjule og om bord i S/S Vestfold var alt i den skjønneste orden, og vi fikk seile videre uten noe mer innblanding. Men hendelsen viste at vi gikk hardere tider i møte. 

Båten ble bygget om

Men så kom dagen - 9. april 1940 – og den skulle forandre Arvids framtid på mange forskjellige områder.- Det var vår og vi var på vei hjem fra isen, og hadde vært innom Pernambuco i Brasil, hvor vi hadde bunkret. Vi var midt ute i sjøen da vi fikk beskjed om krigen, og angrepet på Norge. Dette hadde vi ikke ventet. Vi visste at Polen var angrepet, og nazistene hadde hærtatt landet, men ingen av oss hadde forventet at Hitler skulle angripe fedrelandet vårt. Mange om bord hadde selvsagt gledet seg til å komme hjem til familien i Norge igjen, og få en velfortjent ferie etter måneder i isødet, men krigen satt en brutal stopper for slike planer. Nå gikk reisen i første omgang til New York, hvor en del av hvaloljen ble losset, før turen skulle fortsette til Liverpool i England med resten av lasten.

Da vi kom til New York ble det atskillig mer turbulent, for ingen av oss fikk lov til å slippe i land. Vi hadde ikke vært i land på mange måneder, så det  måtte selvfølgelig bli bråk, og masse krangling. Noen ville i land og noen ville hjem, mens andre ville gjøre noe helt annet. Og enden på visa var at vi fikk ikke lov til å forlate båten.

Dermed ble det allmannamøte på dekk med 400 mer eller mindre hissige sjøfolk. Det ble et skikkelig sirkus hvor noen ble utskjelt for å være nazister mens andre fikk passet ettertrykkelig påskrevet med andre beskyldninger. Vi hadde hørt at finnene var nøytrale og det var mange finske båter i New York på den tiden. Det var flere norske som tok hyre på disse for å komme seg hjemover. De ble betegnet som "Petsamoseilere". De dro via Petsamo i Finland og derfra videre hjem til Norge. (Det ble imidlertid mye rot med dette etter krigen da krigspensjonene skulle utbetales.)

Jobbet i "skipets hjerte"

Jeg hadde oppsøkt det norske konsulatet i New York da krigen var et faktum, men da ble jeg henvist til handelsflåten, for det var der de hadde bruk for folk til tjeneste sa han. Og derfor sto jeg en stund om bord i hvalkokeriet. Etter hvert følte jeg at tiden var inne for å skifte over til en annen båt. Jeg hadde pratet en del med to av kammeratene om bord, og de var av samme oppfatning som meg: det var tid for å skifte beite. Dermed var det flere av oss som mønstret av og begynte søkningen etter ny hyre.

Jeg var heldig og fikk jobb på D/T Marit II ikke mange dagene etterpå. D/T Marit II var bygd ved verftet Armstrong Whitsworth & Co i Newcastle og levert til rederiet Jørgen P. Jensen i Arendal i 1922, så den hadde allerede pløyd atskillige sjømil da jeg entret om bord, med kaptein Herman Williamson som øverste sjef. Nå hadde båten seilt i tjeneste for Nortraship siden april 1940, og den hadde allerede mange konvoiseilaser bak seg. For min del fikk jeg jobb nede i skipets hjerte – maskinrommet. Vi var flere unge maskingutter, og vi hadde en topp maskinsjef. Han hadde selv gått gradene, og var innstilt på å gi oss en solid og grundig opplæring. Det han lærte meg fikk jeg god nytte av senere, ikke minst da jeg begynte på maskinistskolen i Sandefjord.

Chiefen om bord var en alle tiders kar. Han holdt handa over oss, uansett hva de andre måtte klage på. Det var ingen som skulle snakke dårlig om "guttane" hans.

Det var til tider ganske så rufsete vær i Atlanteren

Sjøfolka ante lite om hva som lurte på dem under havflaten.

Handelsskipene ble angrepet både av ubåter og av fly som slapp bomber eller torpedoer.

Det var barske forhold vinterstid i Nord-Atlanteren, og Murmanskkonvoiene ble betegnet som selvmordskonvoier

Det norske flagget vaiet på handelsskip som seilte på alle hav.

Vi var unge og uerfarne med  krig

Krigen økte i omfang, og vi viste lite om hva som foregikk hjemme, og det var selvfølgelig et savn. I dag er det så lettvint med at man bare tar opp mobilen og straks er i kontakt med hele verden. Slike ting fantes ikke den gang, og hjemme i Norge var det brevsensur. Så jeg gikk i det uvisse om hva som skjedde hjemme i Sandefjord, samtidig som familien hjemme gikk i det uvisse med hvor jeg befant meg, eller om jeg fortsatt var i live.

Samtidig var jeg fullstendig klar over at jobben nede i maskinrommet var svært utsatt, og vi hadde små muligheter til å redde oss ut dersom vi ble torpedert. Maskinfolka var gjerne de første som omkom i angrepene. Men vi var unge, og tankegangen var deretter. Så vi tok nok litt lett på tingene, selv om vi alle sammen innerst inne var redde for at det kunne være vår tur neste gang det smalt. Etter å ha seilt ute under hele krigen sitter man selvfølgelig tilbake med massevis av minner, både hyggelige og dramatiske. Men en tur huskes ekstra godt. Vi forlot Liverpool den 4. september 1942 og vi gikk i en konvoi på 14 skip. Senere kom det til flere skip og til slutt var det i alt 37, hvorav flere norske skip som med rundt 10 knops fart gled vestover Atlanteren med New York som mål. Vi ble eskortert av destroyerne HMCS St-Croix og Ottawa, samt korvettene Amherst, Arvida, Sherbrooke og Celandine.

I kjølvannet fulgte de tyske ubåtene etter oss, og de hadde god kontroll på hvor vi befant oss i konvoien. Etter hvert skulle de gjøre dype innhogg i konvoi ON 127.

Torpedoen bommet på maskinrommet

Den 11. september var det vår tur. Nord-Atlanteren viste seg fra en rolig side. Det var fint vær, men det var ganske store dønninger. Da fyrte kaptein von Bülow på U-404 av to torpedoer mot Marit II, men det var bare den ene som rammet oss. Dette var rett over midnatt.

Det var ingen som oppdaget ubåten, men kapteinen som var på broen oppdaget kjølvannet av torpedoen på styrbord side, sekunder før det smalt i tank nr. 8, men han hadde ingen mulighet til å manøvrere unna. Det var ca et kvarter etter midnatt, og rundt oss så vi andre båter bli blåst til himmels. Kapteinen beordret stopp av maskinen og hele mannskapet ble beordret til livbåtene. Vi hadde fått på oss livbeltet, og det var noen spennende sekunder: Ville vi få en ny torpedo?

Det er egentlig utrolig hvordan vi mennesker reagerer i en slik situasjon. Mens de fleste av oss var opptatt med å berge livet, var det en av karene som absolutt skulle ha med seg alle sakene sine i livbåten. Da kom det kaldt fra en av mannskapet: Med alt det der pikkpakket kommer du til å gå rett til bunns, og da havner du jo kjapt hos "han der nede"!

Rett etter smellet var det tilløp til kaos om bord, men de fleste holdt hodet kaldt og begynte å sjekke skadeomfanget osv. Heldigvis var det ingen som var skadet fra mannskapet. Skuta fløt, men viste det seg at tankene 6 – 7 – 8 og 9 var skadet og dekket var flerret opp, sammen med området rundt formasten. Heldigvis var ikke motoren eller styresystemet skadet, og etter rundt 30 minutter beordret skipperen oss videre på en annen kurs utover natten i håp om å slippe unna flere angrep, og vi klarte det.

(Mange år senere fikk jeg vite litt mer om dette da vi fikk besøk av broren til en av de som hadde vært om bord hos oss. Han hadde vært i arkivene i Bremen og der framgikk det at grunnen til at de ikke sendte en torpedo til var ganske enkelt at de hadde ikke flere torpedoer om bord i ubåten. De vurderte deretter om vi skulle skytes i senk. men de visste at vi hadde en tre-toms kanon akterut og i tillegg hadde vi flere antiluftsvåpen, så det ville ikke bli helt enkelt. Og ifølge rapporten fra kapteinen, var de redd for at vi i stedet ville ta ubåten. Vi hadde ti marinegaster om bord som fungerte som skyttere.)

Vi kom oss til den kanadiske øya Newfoundland og gikk langsetter kysten her. Fem dager senere ankom vi St. John på den sydøstlige spissen av øya. Det var viktig å få utbedret skadene så raskt som mulig for de allierte hadde et enormt behov for stadig nye forsyninger, og etter litt provisorisk "oppretting" ble vi sendt videre til en dokk ved Brooklyn. Vi lå der en tid for det var omfattende skader. Folka jobba natt og dag for å få skipet seilingsdyktig igjen. På dette tidspunktet var det kamper på flere fronter, og de allierte konvoiene var selve livsnerven, og den måtte ikke knekkes. Marit II var tilbake i konvoifart igjen i februar 1943.

Mens vi lå ved verkstedet benyttet de samtidig sjansen til å bygge et ekstra dekk oppå tankdekket, slik at vi kunne frakte med oss 12 – 15 fly eller prammer i tillegg. Det var om å gjøre å utnytte lastekapasiteten til siste centimeter.

På en av turene våren 1944 hadde vi for øvrig med oss 10 -12 invasjonsprammer. Vi gikk til England med disse og de var øremerket til den planlagte invasjonen i Normandie.

De neste månedene var jeg med på den ene konvoien etter den andre. Alltid var det noen skip som ble offer for de tyske ubåtene, men Marit II klarte seg uskadet gjennom det hele.

Døgn etter døgn på en flytende bombe

Jeg var i London på slutten av krigen. Da lå vi et stykke oppe i Themsen. Plutselig begynte det å smelle rundt oss. Det viste seg å være de første V2 bombene som kom, og folk visste ikke hvor de skulle gjøre av seg. Du har ikke så mye å stille opp med når det eksploderer rundt ørene på deg, og du har mer enn nok med å finne dekning for å berge livet.

Jeg var om bord hele tiden. Men det var faktisk de som ikke klarte det store nervepresset vi var utsatt for, og de stakk rett og slett av. Det var også dem som slapp seg over rekka en sein nattetime, og på den måten gjorde slutt på nervepresset. Det er kanskje enkelt å ha meninger om slike ting 60-70 år senere, men den situasjonen vi befant oss må oppleves for å forstå den.

24 timer i døgnet, måned etter måned om bord på en flytende bombe, som fienden hele tiden jakter på. Det tar på å gå slik. Vi så hvordan kameratene våre ble blåst i fillebiter når vi gikk sammen i konvoi.

Mange av dem rakk aldri å oppfatte hva som skjedde. Det ene øyeblikket var de på jobb, eller de slappet av på frivakta – i neste sekund var de drept av en fulltreffer fra en fiendtlig ubåt. Kanskje var det noen av dem skjønte konsekvensene av det første smellet i samme øyeblikk som torpedoen eksploderte mot skroget, og antente bensinlasta eller ammunisjonen. Men like fullt ville vi til sjøs igjen. Vi skulle gjøre jobben vår ferdig.

Det verste var nå vi seilte fra de sjøfolka som lå i vannet. Vi hadde ikke lov til å stoppe, for det skulle "likplukkeren" (Bildet under) ordne opp med. Nei – det orker jeg ikke å tenke på. Det er minner som fortsatt sitter spikret fast i hukommelsen min den dag i dag.

De ble sendt ut igjen uten nåde

Etter å ha tjenestegjort om bord i Marit II i 2 ½ år mønstret jeg av i New York, og var i land i 24 dager. De 24 dagene var all den ferien jeg hadde i de årene jeg seilte ute under krigen. Tror neppe noen vil misunne meg dem.

En måned ga en fridag. Derfor ble det mye skifting i New York. For her var det ofte bytte av båter og mannskap. Og det var også de sjøfolka som ikke meldte seg på konsulatet etter fridagene, og da ble det problemer. Vi var på en måte nærmest å betrakte som fritt vilt.

Sjøfolka samla seg gjerne på noen spesielle barer i New York og Brooklyn, men opplevde stadige kontroller. Da kom det plutselig inn et par mann. En stilte seg ved døra slik at ingen kunne slippe ut, mens den andre kontrollerte papirene våre. Det var alltid slik at de hanket inn et par sjøfolk som manglet de rette papirene.

De ble plassert i fengselet på Ellis Island - øya ved havna i New York. Nærmere bestemt på den føderale immigrasjonsstasjonen. Der satt de til konsulatet hadde bruk for flere sjøfolk. Det var slike som ikke hadde møtt opp på båtene til avtalt utreiseidspunkt.

I svært mange av tilfellene var det nok nervene som hadde slått seg vrange, men det hjalp ikke. Her var det ikke noe som het krisepsykiatri. Ordet var ikke oppfunnet den gang, og de ble kort og godt puttet i kasjotten. Siste utlending utskrevet fra Ellis Island var den norske sjømannen A. Peterssen, som hadde overskredet sin landlov.

Jeg husker godt en kar som kom om bord til oss. Hadde seilt i tre år, men hadde giftet seg og hadde jobb i land. Han ville ikke være med så han hoppet like godt til sjøs idet vi la fra kai. Men han ble plukket opp og sendt om bord igjen. Her var det ikke snakk om noen nåde. Ut skulle han, enten man hadde helse til det eller ikke.

Rescueskipene fikk tilnavnet Likpelleren.

Endelig fred

Mens jeg hadde feriedagene mine traff jeg to kamerater som jeg tidligere hadde vært sammen med på kokeriet, og nå ville vi ut på samme båt igjen. Vi var veldig gode venner og om bord på M/T Chr. Th. Boe var det jobb til oss alle tre. Den tilhørte rederiet Truma Skibs A/S, og ble driftet av Olaf Boe & Co., Arendal

Det var et tankskip og var satt inn i konvoifart i Atlanteren, og nå skulle det gå til Newcastle. Vi fikk levert lasta uten noe problem, og skulle etter planen gå til Kariben da gladmelingen kom om at krigen var slutt, og Norge var igjen et fritt land.

Det var mange av oss som straks ville reise hjem igjen, men den første tiden etter krigen var det ikke helt enkelt å få hjemreise. De med kone og barn ble prioritert først, men i juli fikk jeg beskjed om at båten skulle gå til Norge. Vi skulle da krysse Nord-Atlanteren for deretter å gå langs kysten sydover fra Harstad til Bergen. Og den 23. juli startet hjemreisen.

Vi ville mønstre av i Bergen, men skipperen var lite begeistret for denne ideen. Han hadde sine egne planer som han ønsket å gjennomføre, og begynte å lage vanskeligheter for oss. Vi ble rett og slett nektet å mønstre av. Han skjelte han oss ut etter noter, samtidig som han skamroste sjøfolk fra Arendal. Det var virkelig gode sjøfolk, og slett ikke slik som de døgeniktene vi tydeligvis var. At vi hadde tjent fedrelandet under hele krigen, uten en eneste anmerkning på rullebladet vårt, ga han fullstendig blaffen i.

Men da båten kom til Bergen hadde pipa plutselig fått en annen lyd, og nå fikk vi beskjed om at vi skulle seile til Oslo, og da kunne vi plutselig få lov til å bli med til Arendal. Men da hadde vi fått nok, og jeg og flere andre benyttet vår lovlige rett, og mønstret av 8. august. Dermed hadde skipperen satt rederiet i knipe, og de måtte få tak i nye sjøfolk og få sendt dem til Bergen - nei han var lite smidig.

Vi var ca 15 mann som mønstret av denne dagen, og troppet opp på jernbanestasjonen for å reise videre med tog til Østlandet. Vi ble advart om at vi måtte passe godt på bagasjen vår, for folk kjente til at sjøfolka hadde nye klær, og dette var en svært ettertraktet vare etter krigen.

Den første konduktøren var grei, og mot noen sigaretter fikk vi ta med all bagasjen inn i kupeen. Fram til vi var halvveis var alt bare fryd og gammen. Da kom ny konduktør, og han forlangte all bagasjen ut i lasterommet. Han eide ikke smidighet, men sto bom fast på sine meninger og ga seg ikke. Da var det to karer som fulgte etter han ut.

Ikke før var de ute av syne for passasjerene før de grep tak i konduktøren, åpnet døra og holdt han utenfor med følgende klare beskjed: Hvis du vil se Hønefoss så bør du glemme det du har sagt! Det gjorde susen. Konduktøren kom tilbake til kupeene våre, blid som ei lerke, og vi skulle selvfølgelig få ha bagasjen der.

I Drammen måtte vi skifte tog, og det gikk ikke lenger enn Tønsberg. Og da måtte vi ut - enten vi ville eller ikke. Det synes i første omgang å bli litt vanskelig for det gikk ikke noe tog videre før neste dag. Men ved ankomst Tønsberg sto det lastebilder fra forsvaret oppstilt og nå fraktet de oss hjem. Via kjente i hjemmefronten var det gitt beskjed om vår ankomst, og at vi trengte transport på den siste etappen. Og på kvelden 8. august 1945 kunne jeg gå inn hjemme igjen – etter nærmere seks års krigsseilas.

Ville til sjøs igjen

Selv om han hadde traumatiske opplevelser å se tilbake på, hadde Arvid Jensen likevel ikke mistet lysten på et yrke til sjøs, og han forteller:

- Jeg begynte på Framnes Mekaniske Verksted i Sandefjord for å få "verkstedstid" samtidig som jeg begynte på kveldsskolen for å utdanne meg til tredjemaskinist. Men en dag dumpet et brev ned i postkassa. Her fikk jeg innkallelse til militæret i stedet. Jeg skrev tilbake og forklarte dem at jeg gikk på skole, og fikk en utsettelse. Men jeg fikk bare sjanse til å fullføre noe av skolen, før jeg en dag fikk beskjed om å møte opp på Karljohansvern i Horten.

Jeg trodde dette bare var en slags registrering, og sa til moren min at jeg helt sikkert kom hjem samme dag. Slik gikk det ikke – for da jeg kom til Horten sendte de meg videre til rekruttskolen. Jeg protesterte, og det utviklet seg til en heftig diskusjon, men det var som å snakke til veggen.

Jeg måtte ta rekruttskolen seks måneder, som takk for at jeg hadde kjempet for Norge i seks år. Jeg hadde seilt i krigssonene i mange år og opplevd krigen på kloss hold, men nå skulle jeg altså læres opp i krigføring. Ja forstå det den som kan.

Kan ikke skrive historien om igjen

Men slik var de norske myndighetenes holdning mot sjøfolka etter krigen. De gjorde flere forferdelig overtramp mot oss, på ulike områder. Ikke minst det de gjorde med de pengene vi hadde til gode. Pengene våre smuldret bort i Nortraship. De guttane som styrte Norge ifra London levde som storkarer, og det er Norges skamplett. Nei – den uretten som ble begått mot sjøfolka savner sidestykke i vår historie, sier Arvid og fortsetter:

- Det nytter lite å rippe opp i dette nå. Vi får ikke gjort historien om igjen.

Arvid Jensen og kona Karin og datteren Kari Ann, sammen med forsvarsminister Anne Grethe Strøm-Erichsen under det historiske arrangementet i Risør 3. august 2013

Arvid bodde i trivelige omgivelser sammen med kona Karin, rett utenfor Sandefjord. Karins far var også sjømann under krigen, og en onkel ble torpedert, så hun fikk dette tett innpå livet. Moren var aleine med fem barn og familien levde i uvisshet hjemme.

Arvid var heldig og slapp nerveproblemer etter krigen. Han var noen år på hvalfangst før han flyttet over til Wilh. Wilhelmsens rederi. Her var han i 25 år, og seilte blant annet som maskinsjef.

Wilhelmsen var et flott rederi å jobbe for, han stortrivdes i det gode miljøet og han sto tiden ut - helt til han gikk av med pensjon.