DS Germa ved kai

Etterpå seilte Arne med DS Herma. På bildet har den navnet Eldis.

Arne Strøm ble født i Narvik 23. mars i 1922, og har i god stil passert 90-årsbøyen. Selv om han i dag nyter en rolig pensjonisttilværelse, har han et omtumlende liv bak seg. 

Ikke minst i de seks årene han seilte i utenriksfart fra 1939 til 1945. Det skulle bli en periode han helst ville vært foruten. Selv i dag over 70 år senere, sliter han med de vonde minnene. 

I stille nattetimer kommer de listende fram på arenaen. De kommer ubedt og når han minst venter det, men oftest hvis krigen har vært tema i noen av dagens samtaler. Og det er fortsatt vondt å rippe opp i disse minnene fra de dramatiske krigsdagene. I stille nattetimer kommer de listende fram på arenaen. De kommer ubedt og når han minst venter det, men oftest hvis krigen har vært tema i noen av dagens samtaler.

Vi besøkte ham i hjembyen i juli 2013, og fikk en interessant samtale med den trauste krigsseileren.

Måtte ha foreldrenes tillatelse

Under oppveksten min hadde Narvik en livlig skipstrafikk takket være utskipingen av jernmalm fra Kiruna. Vi hadde en isfri havn. Jernbane, vei og sjø gjorde byen til et viktig knutepunkt. Derfor sto sjøfarten sterkt i landsdelen vår, og var en stor og viktig arbeidsplass i en tid med lite arbeid på land. Jeg var ofte nedom brygga og tok de forskjellige båtene i nærmere øyesyn. Vi guttene så opp til sjøfolka som gikk i land med sjømannssekk og moderne klær. Når de i et fargerikt språk utbroderte sine opplevelser i fjerne farvann, satte de ikke akkurat på bremsene for å rekruttere oss som sjøfolk. For meg var det egentlig tidlig klart at jeg ville til sjøs. Ut for å tjene penger.

Jeg reiste ut fra Narvik som 16-åring, etter å ha mønstret på båten D/S Germa fra Kristiansand. Den var bygd i Belfast i Irland i 1920, men ble kjøpt inn av det norske rederiet i 1937, og byttet da navn fra Adderstone til D/S Germa. Sin alder til tross – skipet var en god arbeidsplass og jeg fikk en solid og verdifull opplæring i hvordan godt sjømannskap skal utføres.

Jeg var under lovlig alder for å mønstre på, så jeg måtte ha med brev hjemmefra hvor foreldrene mine ga sitt samtykke.

Skipperen om bord, Olaf J. Gerrard var medeier i båten, som var på knappe 5300 tonn og var eid av Johan Gerrard jr., Kristiansand.

Jeg var om bord i denne båten da krigen brøt ut i Norge. Vi var da underveis fra Calcutta til Hong Kong.

Skipet gikk i fart "på Østen", og krigen var på det tidspunktet langt fra oss. Det er klart at jeg ble litt urolig da jeg etter en stund fikk rede på at tyske styrker hadde erobret hjembyen min i morgentimene den 9. april. De hadde senket de to 40 år gamle panserskipene "Norge" og "Eidsvoll". De hadde ikke noe å stille opp mot den tyske marinens velutrustede skip. 295 mann omkom. Jernmalmen fra Sverige gjorde Narvik til et betydningsfullt og strategisk mål for de krigførende land. Dette var noe okkupasjonsmakten var godt kjent med.

Vi snappet opp litt nyheter på radioen, men jeg fikk ikke noen kontakt med familien min før jeg kom hjem etter krigen. Selv om jeg var en ung og ganske så selvstendig mann den gangen, ble krigsårene en tid med stor uvisshet for meg. Tankene på hvordan familien hjemme i Narvik hadde det, var alltid i bakhodet.
Da Norge kom med i krigen ble Germa satt inn i tjeneste for Norwegian Shipping and Trade Mission; Nortraship. Vi startet med å seile for de allierte. Det skulle bli fem dramatiske år.

Skipperen ble banket opp

Jeg stortrivdes om bord på Germa som befant seg i et helt annet hjørne av verden. Vi var innom spennende havner som Hong Kong, Singapore og Kobe, og seilte foreløpig rundt uten at vi følte oss truet fra noen kant.

For meg som kom nordfra var det en stor opplevelse å se disse stedene. Det var liksom noe uvirkelig og helt annerledes enn havna hjemme i Narvik. Der gikk det på utskiping av jernmalm, mens i disse havnene var det en helt annen verden. Her vrimlet det av folk i fargerike klær, og det var en rekke eksotiske lukter som spredte seg rundt i kaiområdet.

Det var alltid en spesiell følelse når vi endelig kunne sette foten på landjorda etter en lengre sjøreise. Det krydde av små og store skip. Handelsfolka nærmest sloss om kundene, og alle hadde selvfølgelig det billigste og beste produktet. Det var heller ikke mange skrittene til nærmeste bar eller pub for dem som følte behov for et besøk der.
Jeg husker en gang vi var i Osaka. Rett før hadde det mønstret på en amerikansk sjømann. Osaka var en marineby, og vi hadde landlov. Da vi skulle gjennom "gaten" tok han like godt med seg en stor nøkkel som han ville ha som suvenir. Men det gikk ikke bra. Han ble oppdaget og det gikk ikke så mange timene før folka fra "immigrasjonskontoret" kom og hentet både han og nøkkelen.

Dette ville ikke skipper Gerrard vite noe av, for han trengte mannskapet sitt. Han dro derfor i land for å hente ut amerikaneren. Det endte med at amerikaneren kom om bord igjen, mens de beholdt skipperen. Etter noen dager slapp de han ut igjen, temmelig forslått. Han var godt opp i årene, og han seilte nok på overtid fordi han var medeier i skipet.

Senere byttet jeg over til en båt med omtrent samme navn. Det var bare å bytte ut G'en med en H – til D/S Herma. Den gikk mye i rute på Grønnland med stykkgods i lasta. Vi sjøfolk hadde nok lett for å bli litt rastløse under de forholdene vi levde under. Tidene var utrygge. Når vi gikk i konvoi, så vi andre skip bli torpedert rundt oss. Det store spørsmålet var alltid: Er det vi som blir det neste offeret? Noen av oss byttet ofte skip. I krigsårene sto jeg også en stund om bord i Ida Bakke fra Haugesund og Høegh Silverstar fra Oslo. Begge disse skipene var flotte, med moderne utstyr.

"Nordlendinger erholder ikke hyre her."

Det var ikke alltid så lett å være nordlending om bord i den tida. Vi ble nok litt uglesett. Jeg vet at enkelte redere ikke ønsket oss om bord i det hele tatt. På kontordøra til et rederi i Haugesund var det slått opp følgende plakat: "Nordlendinger erholder ikke hyre her."

Hvorfor det var slik må Vår Herre vite, for jeg vet ikke hva som egentlig lå til grunn for denne reservertheten. De fleste av oss var jo oppvokst med havet som nabo, og vi var godt vant med storm og grov sjø. Sjømannslivetvel hadde vi vel fått inn med morsmelken. Ute på havet var vi i vårt rette element, og det var jo slik at sjø og fiske var et yrke som gikk i arv fra far til sønn.

En annen sak er jo at vi nordlendingene ikke akkurat er kjent for å pakke meningene våre inn i bomull, men i stedet kaller vi en spade for en spade. Så det kan vel ligge noe her også.

Jeg ble aldri trakassert av mannskapet, men det hendte at noen kom med en sleivete kommentar i blant. Innimellom kunne vi diskutere så fillene føyk, men vi ble ikke uvenner av den grunn. Mang en diskusjon ble avrundet med en vennskapelig duell i poker eller pinakkel. Når det gjaldt, så sto vi sammen og vernet om hverandre.
Når vi mønstret av i Brooklyn etter konvoifart, var vi gjerne en tur innom på YMCA. Etter seks måneder om bord fikk vi noen fridager her. Her fikk vi husrom og her møtte vi kjentfolk. De som drev stedet arrangerte både utflukter og konkurranser for oss. Når sant skal sies så var det kjekt å koble ut konvoiseilasen for noen uker, og i stedet konsentrere seg om litt hyggeligere ting.

Men når fridagene var over måtte vi pent dra til sjøs igjen. Og vi måtte ta den båten vi ble plukket ut til, enten den var god eller dårlig. Slik kunne myndighetene behandle oss den gang. Vi hadde ikke noe vi skulle sagt. Så du kan si at vi i handelsflåten var plassert i krigstjeneste, uten noen reservasjonsrett.

Fikk malaria på kjøpet

Når vi gikk i varmere strøk, var det plent umulig å få sove i lugarene. Den var omtrent som en bakerovn. Et velkjent knep var å feste en "vindfanger" av metall i ventilen, og på den måten få et lite vinddrag inn i lugaren. Iblant var det så lufta bevret av varmen. Da var det flere av oss som gjerne fant en soveplass under en livbåt eller liknende.
For min del gikk det ikke bedre enn at jeg ble stukket av en mygg og pådro meg malaria etter en slik "utendørs" overnatting. Det var noe fæle greier å slite med. Det ene øyeblikket var det omtrent som jeg kokte over, og i det neste skaket jeg av frost. Jeg hadde forferdelig hodepine og følte meg kvalm og elendig til "anfallet" omsider gikk over. Men det tok sin tid før jeg var helt restituert igjen.

Jeg hadde fått opplæring som skytter, og var blitt tildelt hyre på M/S Bonneville. Det skulle bli den første og eneste turen jeg hadde med dette skipet. Jeg fikk hovedlønna fra Marinen, og en del matroslønn fra hyrekontoret. Jeg husker at jeg en gang hadde fem kroner mer enn tredjestyrmann i lønn.

Som kombinert matros og skytter var jeg underordnet både skipperen om bord, og Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten (SSH). Hovedoppgaven min var uansett å beskytte skipet mot angrep med de midler vi hadde til rådighet.
Det var en iskald jobb å stå i kanonboksen når Nord-Atlanteren heiv seg over oss vinterstid.

I løpet av dette året ble slaget om Atlanterhavet vunnet av de allierte. Noe av grunnen til dette var at konvoiene fikk sterkere flystøtte og eskorte av konvoiene. I tillegg fikk man bedre utstyr som kunne lokalisere ubåter. Det ble også utdannet flere skyttere, samtidig som båtene i handelsflåten ble utrustet med bedre våpen for å forsvare seg. Tilveksten av nye, allierte skip oversteg fra nå av tapene ved senkningene. Sjefen for det tyske ubåtvåpenet, admiral Dönitz, som også etterfulgte admiral Raeder som øverstbefalende for marinen, avbrøt de sluttede ubåtangrepene på konvoiene i Atlanterhavet. I alt senket tyskerne ca. 23 mill. tonn alliert tonnasje under krigen, mens de selv mistet 700–800 ubåter.

Fortsatte å seile

- Senere kom jeg over på M/T Polarsol av Larvik. Den var på 16.000 tonn og helt ny. Der var det bare så vidt at vi ikke ble tatt. Dette var i 1944, og båten var fullastet med flybensin. Vi skulle over til Syd-Frankrike med forsyninger til de allierte styrkene som hadde fått fotfeste der etter invasjonen. Vi var faktisk seks skyttere om bord. To av dem var engelske.

Det var tidlig på morgenen da vi oppdaget at flyangrep var under oppseiling fra styrbord side. Vi var et bombemål som var viktig å få senket fordi vi gikk fullastet med drivstoff til de allierte kjøretøyer.

De to engelske skytterne hadde allerede ladet kanonen da de oppdaget flyet, siktet seg inn, og skjøt ut granatene som gikk av rett foran flyet. Dermed vrengte flyet over til høyre og rammet i stedet en amerikansk Libertybåt ved siden av oss, med 500 soldater om bord. Den var stappende full av ammunisjon i lasterommene, og eksploderte i et inferno av flammer og røyk. Vi var såpass nær at det haglet med dekksplater, nagler og forvridde metalldeler rundt ørene på oss. De var vridd som om de var av papir.

Som ved et under klarte vi å komme oss velberget ut av angrepet, og fortsatte videre nedover Kanalen. Vi fikk losset halve lasten i Frankrike, før vi fortsatte inn i Middelhavet og til Ancona i Italia. Men der skal jeg si det var liv. Her var det fortsatt heftige kamper, og det var ikke en eneste natt uten at vi opplevde angrep fra tyske fly. En kompis av meg som sto litt for nær nedslaget fra en av bombene, fløy som ei kråke gjennom lufta og havnet 11 meter lenger bort.

Det var noen opprivende dager. Vi følte oss temmelig små når vi hørte drønnet fra bombeflyene og alarmen hylte. Skipene som lå i havneområdet var gjerne målet for fiendens angrep. Det tar på nervene å leve under slike forhold 24 timer i døgnet.

Norge stilte i helt egen klasse

Det var nære på flere ganger i løpet av de årene jeg seilte i handelsflåten. Etter alt det jeg har opplevd og sett med egne øyne, kan jeg underskrive på at forfatteren Per Hansson har full dekning for boka "Hver tiende mann måtte dø". Hans bok er en realistisk dokumentasjon over de norske krigsseilernes innsats under krigen på havet. Han forsto hva vi sleit med i de årene vi seilte for Norge. Men han forsto også hva vi måtte slite med etter krigen. For da startet vår krig mot våre egne myndigheter – en krig for vår egen verdighet som menneske.

Jeg kom tilbake til Narvik i juni 1945, og jeg ble voldsomt skuffet over den måten vi sjøfolka ble behandlet på. Folk så på oss krigsseilere som en forsoffen gjeng med fylliker. Det var nok dessverre noen av sjøfolka som havnet i den kategorien. Men hva var det som var grunnen til at de ble fylliker? Mange av dem kom hjem til havarerte ekteskap, de hadde mistet både hus og jobb. Ja, de måtte til og med skaffe seg vandelsattest for at de hadde hatt den rette nasjonale holdningen under krigen – de som hadde seilt med livet som innsats i tjeneste for konge og fedreland.

Jeg tror Norge var det eneste land i verden som møtte krigsseilerne på en slik skammelig måte. De stilte etter min mening i den verste klassen. Sjøfolka hadde på tross av alle motganger sin ære i behold. Men det samme kan dessverre ikke sies om de myndighetspersonene som styrte Norge den gang.

Stupte ut vinduet fra annen etasje

Jeg hadde ei tante ute i Vesterålen. Hun forsto at vi krigsseilere hadde det vanskelig og ville gjerne hjelpe. Sammen med den yngste broren min fikk jeg et lite rom i annen etasje hos henne.

Jeg hadde ikke bodd der så lenge før jeg ei natt "ble torpedert". Marerittet brakte meg i en brøkdel av et sekund tilbake i krigen igjen. Jeg tok sats i senga, stupte gjennom vinduet og havnet på alle fire nede på bakken, bare noe centimeter fra stakittgjerdet. Vinduet hadde en midtstolpe, og hadde jeg jumpet ut på den andre siden hadde jeg gått rett i stakittgjerdet. Jeg var helt i ørska og sprang videre utover et jorde i bare underbuksa. Jeg kom til meg selv da jeg sto til knes i vått gress.

Disse marerittene sleit jeg med i mange år. Jeg kan fortsatt den dag i dag ikke forstå at Solveig – hun som jeg giftet meg med – klarte å holde ut når marerittene herjet som verst i meg. Hun måtte mer enn en gang roe meg ned når marerittene kom. De var så livaktige og tok fra meg veldig mye av livskvaliteten min. Jeg forsøkte å skyve unna alle de forferdelige opplevelsene jeg dro med meg fra krigen på havet.

Men det var håpløst. Kona mi, Solveig og sønnen vår, Bjørnar måtte takle mange vonde og vanskelige situasjoner. Det er takket være deres forståelse og godhet at jeg klarte å komme meg litt videre i livet.

Da jeg kom hjem, var jeg helt og holdent ferdig som sjømann. Minnene fra konvoiene satt meislet i meg, og jeg orket ikke tanken om å fortsette til sjøs. I stedet begynte jeg på yrkesskolen og tok utdannelse som sveiser.

En dag jeg holdt på å rote fram noe metall som vi skulle bruke, kom det en kar bort til meg og spurte hva jeg holdt på med? Det viste seg å være en verksmester fra RKV i Narvik. Han hadde observert meg, og nå fikk jeg tilbud om en god jobb som skjærer på manganavdelingen. Han ga meg opplæring i dette, og det gikk kjempefint. Da skoletiden var over, fikk jeg fast jobb og ble på RKV i 38 år.

Det skal så lite til

Fortsatt kan jeg våkne opp, vått av svette. Da har jeg den samme angsten som jeg hadde om bord; frykt for ubåtangrep, noe som vi sjøfolka alltid måtte leve med. Frykten for en brå og kald død, eller å måtte svømme rundt i brennende bensin. Det gjorde meg rett og slett vondt å snakke om det. Selv når jeg er i svømmehallen og trener, blir det problematisk for meg. Det å svømme rundt i vannet skremmer meg. Denne redselen er noe merkelige greier.  Det skal egentlig så lite til før jeg er tilbake i krigsseilasen igjen.

Tidligere var vi 67 krigsseilere i foreningen i Narvik. I dag er vi bare to igjen, så det tynnes raskt i rekkene nå, sier Arne.

Solveig døde i 2006. I dag nyter Arne pensjonisttilværelsen hjemme i Narvik, i et rekkehus i åsen like ved byen. Her bor han sammen med sønnen Bjørnar.
Innimellom finner han tid til et besøk enten i kirken eller på Frelsesarmeen. Her treffer han gode venner og trives i godt, sosialt selskap. Men hvis samtalen dreier seg inn på krigen, blir han stille. Da kommer minnene fram igjen.