Jeg fant ham noen mil vekk fra kysten, i en liten by ved navn Agost. Den lille byen lå og slumret i ettermiddagssolen, omgitt av en stor slette som ender ved foten av Sierra del Cid i vest. Byen har ikke noen spesielle turistattraksjoner å vise fram, hvis vi ikke tar med det lille Keramikkmuseet da. For det er nemlig keramikk byen er kjent for. Der det er keramikk, er det også pottemakere. Helt tilfeldig fant jeg fram til Emili Boix - pottemaker i femte generasjon. Han holdt til i utkanten av byen, og vi jeg kom inn i lokalet hans var han travelt opptatt med å sette hankene på en stor krukke.

Selv om Emili hadde mye å gjøre var han oppriktig glad når vi kom innom og han ville mer enn gjerne vise oss rundt i verkstedet sitt. Og han tok fram forskjellige produkter mens han forklarte. Han fortalte om fønikisk og arabisk kultur som hadde blitt blandet inn i den spanske kulturen, og derfor bar mange av produktene hans preg av dette.

Du har kanskje lest om kvinnen ved Sykars brønn? Emili så spørrende på meg. Og i neste øyeblikk holdt han fram en vannkrukke. Det var en krukke maken til denne, forklarte han og hentet fram et riktig flott eksemplar av en krukke.

Du skjønner at jeg har hentet mye av inspirasjonen min fra datidens kultur. For den type krukker de hadde den gang, er fortsatt veldig funksjonelle.

Et flott service fanget interessen min. Da jeg studerte det hele nærmere oppdaget jeg at det var små nyanser både på kopper, asjetter og tallerkener. Ingen var helt like. Men Emili forklarte det med et smil:

Du forstår - dette er håndverk og det er ikke støpt i noen form, men jeg har laget hver enkelt del på dreieskiven, og derfor blir det noen små variasjoner på de forskjellige delene. Men hvis du legger merke til mønsteret så vil du se at alle delene har de samme fargene og det samme grunnmønsteret, så de er i samme "familie". Dessuten har hver eneste del fått min signatur, forklarte han og viste hvordan han hadde signert med "Emili" under alle de forskjellige delene i serviset.

Midt i lokalet lå en stor haug med blader og bøker, skisser og tegninger. Alt dreide seg om ulike produkter innen pottemakeryrket. Midt i haugen lå en stor bibel – oppslått. Da jeg tittet nærmere etter så jeg flere bibler. Felles for dem alle var at de var omtrent utslitte og fulle av understrekninger.

Ja – der ser du min største inspirasjonskilde, sa en svært åpenhjertig Emili, og ga oss et strålende smil. Du skjønner jeg har Kristus her inne, sa han og slo seg med hånden for hjertet. Vi hadde aldri møtt hverandre tidligere, men Emili satte så visst ikke sitt lys "under en sjeppe".

Hver dag møter Herren meg i sitt ord, og så velsigner Han både livet og arbeidet mitt. Jesus er den viktigste personen jeg har møtt. Han er ikke en person som står på avstand, men han er her i verkstedet – hele tiden

Jeg får bygge mitt liv opp i troen på Jesus Kristus som det sentrale. Og det holder både her i tiden, og den dagen da Han kaller meg hjem. Uansett når den dagen måtte komme, så vet jeg at jeg har noe veldig godt i vente, sier Emili.

Emili satte seg ved dreieskiven sin, mens han pratet videre. Han forklarte at han hentet leiren fra et område rett utenfor byen. Og han preparerte den før han la klumpen opp på skiven. Han hadde en ordre på en del mindre krukker som skulle leveres som gaver til alle delegatene ved en stor konferanse som ble avholdt i området. Og mens han pratet formet han den ene krukken etter den andre. Plutselig tok han vekk leirklumpen han holdt på med. Du skjønner det er noen urenheter i leiren, forklarte han, og tok fram en skarp kniv og skar vekk en stor klump av leiren, før han plasserte leiren opp på dreieskiven igjen. Og under de kyndige hendene vokste en ny vakker krukke fram, klar til å dekoreres og brennes.

Det ble som den fineste "preken", og for meg, så vel som profeten Jeremias som vi leser om i Jer. 18:2, ble dette en førsteklasses anskuelighetsundervisning. Hvor likt deg og meg er ikke dette? Vi drar iblant på urenheter og synd som vi ikke riktig vil slippe taket i, og så må Mesteren få oss opp på "dreieskiven" igjen. Iblant må han nok bruke skarpere redskap for å fjerne de ting som hindrer oss i å bli nettopp det "produktet" han har tiltenkt at vi skal bli. Og det hender vel iblant at det går i stykker for oss, og vi må opp på dreieskiven igjen for og formes flere ganger før vi er der han ønsker å ha oss. Og vi får begynne på nytt.

Akkurat som Emilis kaffeservice er vi alle forskjellige av utseende og natur, men når Kristus får danne oss i sitt bilde, og får satt sin "signatur" på oss, så vil også våre omgivelser se at vi har opplevd det største som kan skje et menneske, nemlig det å få sin synd tilgitt, bli en ny skapning og bli inkludert i Guds familie.

Vi vil aldri bli stemplet som verdiløse. Han har nemlig selv satt sitt stempel på oss, og vi er hans.

Er ikke det noe å glede seg over?