30 skuter forliste
EOS var en av fullriggerne bestefar seilte med
Hjemme på Fredens Havn satt bestemor Thea og ventet sammen med barna
30 skuter forliste den natta
Det sentrale punktet i stua på Fredens Havn var den gamle mannen i den røde plysjstolen. Den hvite barten framhevet det brunbarkede ansiktet, og rett som det var sendte han et stort smil ned til guttepjokken som satt i armkroken hans.
De to hørte ikke at det gamle vegguret slo to trauste slag – der det hang mellom et stort bilde av Håkon den syvende på den ene siden, og et like stort håndbrodert bilde av den norske løven på andre siden.
Heller ikke brydde de seg om fluene som surret halvdøde i den varme vinduskarmen, som igjen var innrammet av smårutede gardiner. Like lite som de brydde seg om hønsa som overgikk hverandre i å kakle ut sin livsglede utenfor de åpne stue-vinduene. Det var heller ikke så interessant med den brune utstoppede alligatoren, som var plassert like ved bestemors gyngestol. Nå sto den der og viste sin feilfrie tanngard og plirende plastikkøyne.
Han pløyde de syv hav...
Nei det var helt andre ting de to konsentrerte seg om. Den lille stirret opp på veggen – opp på seilskuten med det fortrøstningsfulle navnet "Håbet". Nå plassert i en glassmonter – godt fastskrudd i veggen. Med denne stolte skuta hadde den gamle pløyd de syv hav som navigatør og styrmann.
Igjen entret den gamle havets adelsmann tremasteren "Håbet", med «skårungen» i armkroken, og sammen la de to ut på noen timers reise i minnenes ocean, ut mot horisonten – det punktet der himmelen strekker sine armer ned og smelter sammen med havet.
Sammen besøker de to eventyraktige havner, breddfulle av spennende og rare lukter, de laster og de losser, de navigerer etter stjernebildene og de synger gamle sjømannsviser, der den gamle plutselig «ikke husker» alle ordene i teksten, men hopper glatt og ledig over noen ramsalte gloser.
"Skårungen" konkluderer mer enn han spør - men det ligger et lønnlig håp i stemmen hans - når han plutselig avbryter med:
- Besta fortalte at du en gang hadde vært i slåsskamp med en som het Neptun!
Den gamle rufser seg litt i barten mens han tenker seg om. Jo det stemmer det.
Seilskuta vår befant seg syd i Stillehavet og vi var begynt på hjemveien. Men denne kvelden var ikke Kong Neptun i godlage, og verre skulle det bli utover natta. Sjøen ble pisket opp, men vinden bare øket og øket, og det utviklet seg til full storm. Den gamle – som den gang var ung - sto ved roret denne natta.
Nå brukte han all den kunnskapen han hadde tilegnet seg og forsøkte å legge skuta riktig opp mot vinden, men Håbet danset rundt omtrent som en kork i ei sentrifuge. Mannskapet om bord hadde alltid betraktet ham som en uredd styrmann – omtrent like lettskremt som en bunt piggtråd. Men denne natta var han redd, og det med rette.
Bare Gud som vet...
Rundt Håbet var det flere skuter, noen var allerede sterkt skadet, master var knekt mens andre skuter var i ferd med å synke. Snart var håpet ute også for Håbet, og i god fart rushet de opp på et undervannsskjær som spjæret skuta og sendte mannskapet ut i de frådende bølgene.
Han kjente dragsuget ville trekke ham ned i dypet, men han klarte å klamre seg fast til noe drivtømmer. Hvordan han havnet oppe på stranda denne stormnatta har han ingen formening om. Det er det bare Vår Herre som vet.
Men da det begynte å lysne av dag gikk ulykkesnattens omfang opp for ham, og de få andre som hadde reddet seg opp på stranda.
Totalt 30 skuter hadde forlist og han var en av dem som ble reddet i sikkerhet på øya Pitcairn.
Men den øya har sin egen historie, og der kan du - hvis du er stille – fortsatt høre palmene hviske historien om hvordan kaptein William Bligh gikk i land der etter mytteriet på den britiske fregatten Bounty.
- Du bestefar hva er mytteri for noe? Jo, sier han med et lunt smil - det er noe som vi kommer til å oppleve ganske straks, hvis vi ikke går ut på kjøkkenet til bestemor som har ropt til oss tre ganger at middagen er ferdig. Og i dag er det saltkjøtt og erter...